Mennesket og dets verdi

                                       MENNESKETS  VERDI

                                 Menneskesynet fra L`Arche.

 

 

                                         Innledning

På høsten 1975 begynte Wera Sæther, Bodil Sødal og noen til å pusse opp det huset som i dag heter  Mariahuset og ligger i Erling Sjalgsonsgt. i Oslo. Ved en tilfeldighet fikk jeg og gå der og være med fra September det året. Jeg begynte da på prestestudiet og Mariahuset ble for meg som fersk student mitt sosiale tilholdssted. Noe det vedble å være til jeg var ferdig utdannet prest.

 

I løpet av noen uker fikk jeg gjennom dette møtet et helt nytt menneskesyn, fra at jeg jo på kristelig vis sa at mennesker var like mye verd, ble mennesker like mye verd. Det var ikke bare at de psykisk handikappede fikk en verdi de ikke hadde fra før for meg, men jeg ble plutselig og verdifull og det hadde jag aldri opplevd på samme måte tidligere.

 

Tankene som ble en revolusjon for meg stammet fra et fellesskap i Frankrike 

L`Arche og dette fellesskapets grunnlegger Jean Vanier, men og fra presten i fellesskapet Pere Thomas Philippe. Begge har via sine mange bøker åpnet mine øyne for menneskets verdi mer enn noen andres bøker. Og i og med at synet på mennesket endret seg så endret hele min kristne tro seg. Flere andre tenkere som Henry Nouwen, John Swinton, Jørgen Hviid i Danmark og mange andre har og tilhørt den samme bevegelsen. Men når jeg nå skal ta for meg menneskesynet i L`arche så velger jeg å ta for meg Jean Vanier som grunnla det første fellesskapet i 1964 og noen av hans bøker. Før jeg gjør det vil jeg bare nevne at det idag finnes L `Arche fellesskap i de alle verdensdeler og i mer enn 40 land.

                                    Jean Vanier og hans menneskesyn. 

Jean Vanier ble født i 1928 hans far, Georges P Vanier, var en fremtredende offiser i Canada og ble senere dronningens stedfortreder, general – guvernør for Canada.

Jeg har en bok av Jean Vanier ” In Weakness, Strength” om Georges P Vanier, hvor han viser at noen av de tanker som senere er viktige for ham er verdier som hans far gjorde seg til talsmann for og som sønnen bar med seg inn i sitt liv og tankene han har frembåret. Andre viktige kilder til hans tenkning er blant annet Aristoteles, noe han understreker med boka ”Made for Happiness” fra 2001 hvor han trekker inn Aristoteles som han hadde behandlet i sin dotoravhandling fra 1963. Også tanker han hadde møtt hos Pere Thomas Philippe betydde uten tvil mye. En av hans tidlige bøker heter da også ”Followers of Jesus” og Jesus og evangeliene betyr mye for ham i utviklingen av det menneskesyn han er en talsmann for.

Men det som mer enn noe betyr noe for hans menneskesyn var samlivet med Psykisk handikappede som Philippe Seux og Raphael Simi, de to han bosatte seg sammen med i 1964.

 

I en lang rekke bøker jobber han seg stadig dypere inn i spørsmål som har med menneskesyn å gjøre. Bøkene som jeg her vil trekke fram er ”Tears of Silence”

fra 1970, ”Community and Growth” fra 1979,  ”Man and Woman he made Them ” fra 1985  “Den brutte kroppen “ norsk oversettelse fra 2003 boka er fra 1989, ”Jesus the gift of love” fra 1994,”Becoming human” fra 1999, ”Made for Happiness” fra 2001, " Drawn in to the Mystery of Jesus through the gospel of John" fra 2003   og ”Befriending the stranger” fra 2005. Dessuten vil jeg å trekke inn noen tanker fra boka ” In Weakness Strength” aller først. Dette er ei bok som presenterer faren  Georges Vanier sitt kristne syn, og som viser at eplet som tilsynelatende har falt langt fra stammen enda ikke har gjort det. Georges Vanier var General - Guvernør for Canada og det vil si dronningas stedfortreder.

 

Noen av bøkene er skrevet som en type prosa dikt som dermed egentlig trolig vil ha seg fritatt fra å være filosofiske eller teologiske  bøker som skal studeres.

 

                                         Sin fars sønn

Georges P Vanier var en aktiv troende gjennom livet og fra 1952 har vi en tekst som viser at han skrev ned sine refleksjoner om Gud. På dette tidspunkt var han ambassadør i  Frankrike, han skriver da at han har kommet til å elske ham himmelens og jordens skaper og at han elsker ham mer og mer. Senere i samme tekst skriver G Vanier om det å be om nåde for de som lider. Men det er ikke bare på side 12 i  In Weakness, Strength  G Vaniers tro eksemplifiseres. I 1964 holdt han en tale for medlemmer av foreningen for katolske sykehus i Canada hvor han sier at det ikke bare var de fattige materielt Jesus taler om i bergprekenen men og de med fysiske problemer og de som ellers led som han så som fattige i bergprekenen gjengitt delvis på side 44 i boka. Her er det tydelig at også de ensomme blir sett på som noen av de fattige på jorda. Til slutt i boka side 51 til 66 er noen taler Georges P Vanier holdt gjengitt, i en av disse talene fra mars 1942, side 51 –52, advarer han mot en blasfemisk bruk av Gud i krigens løp. Med disse eksemplene fra boka fra 1969 har jeg redegjort noe for arven fra faren i Jean Vanier sin tenkning. For den som går inn på tankene som G Vanier gjør seg til talsmann for i disse talene så er det tydelig at Jesus er en svært viktig kilde til hans liv så vel som sønnens tanker.

 

                                   

                       Aristoteles og gleden over livet

 

Boka om Aristoteles fra 2001, Made for Happiness gir oss en katolsk fortolkning av den store antikke filosof sine tanker om mennesket. Ut fra en utgivelsesmessig kronologi burde denne boka blitt omtalt senere men i 1962

leverte han ei doktor avhandlig om Aristoteles  som den senere boka bygger på.

Samtidig så gjør Jean Vanier oppmerksom på i forordet at boka fra 2001 er et videre arbeid med temaer førstegang bearbeidet i avhandlingen ” Happiness  as prinsiple and end of Aristotelian ethichs”, og han fastslår senere i forordet at evangeliet og den kristne åndelighet ikke kan skilles fra filosofi og etisk tenkning. Mange av Aristoteles sine prinsipper er gyldige i enhver etikk. Og å være et menneske betyr ikke bare å adlyde lover som kommer utenfra men og å nå modenhet. Å være menneske skriver Vanier betyr å bli så fullkomment dyktig som overhode mulig og gjør vi ikke det går noe tapt for menneskene. Aristoteles vil si at denne dyktigheten nå via å søke sannheten i alle ting, avsløre løyner og illusjoner og å handle i tilslutning til rettferdighet og å søke å utføre gode handlinger mot andre i samfunnet.

Ønskenes etikk er det første begrepet Aristoteles stiller opp og noe av det første Vanier tar opp er hva det er som skiller Aristoteles fra de foregående tenkerne. Hans forgjengere er i direkte linje Sokrates og Platon. Og Aristoteles sitt mål og ønske er å skape en vitenskap om moral som vi og kan kalle en vitenskap om mennesket. Denne vitenskapen bygger ikke på de samme kjensgjerningene som metafysikken og mattematikken. Og skritt for skritt går så Vanier i sin tolkning av Aristoteles til hva som kan hjelpe oss til å leve fullt ut som mennesker.

 

Det første han tar fram, utgangspunktet er enkelt: at hvert menneske handler ut fra et ønske om å gjøre noe godt. Vi går fordi det gir oss glede, får oss i bedre form, og setter oss i stand til å se interessante ting. Vi studerer for å øke våre kvalifikasjoner, som og vil hjelpe oss til arbeid. Det gode er hva alle ting ønsker å oppnå, er til for å nå. Aristoteles ord betyr ikke bare ønske men og lidenskap og drift. Men det er jo slik at forskjellige ønsker kommer i konflikt med hverandre og Aristoteles sier at det er et ønske en lidenskap som er grunnleggende for de andre ønskene og det er lykke. Ønsket om Lykke er selve grunnlaget for menneskets strev. 

Psykoanalyse og psykologi mener at et forenende ønske ligger som grunnlag for våre handlinger. Og at et menneske ønsker å oppfylle de fundamentale ønskene.

 

                                                 Ønsket om Lykke.

Videre mener Aristoteles at vi  som mennesker prøver å nå det høyeste godet da vil vi forstå bedre hva lykke er, hva den består av. En murer og en snekker har sine arbeidsoppgaver det har og et øye, en fot og en tann. Men har ikke mennesket en oppgave ut over dette. Og hva er det?

Her kommer vi til begrepet Lykke hos Aristoteles og hans definisjon av Lykke skriver Vanier. Lykke forholder seg til  logos, virtue og aktivitet.

 

                                              Logos

Logos må forstås som fornuft og lover. Fornuft og lover skiller menneskene fra dyrene. Mennesket er et rasjonelt dyr som kan tenke. Mens kua gresser rolig på sine tuer og ikke ser noe utover dem, så søker menneskets blikk stadig etter lykken . I Dårskapens lovtale av Erasmus så skriver han at mens andre skapninger søker lykken innenfor sine begrensninger så søker mennesket til stadighet utover grensene. Alltid mer, mer makt, mer rikdom, mer kjærlighet, mer frihet og mer å leve livet med Gud. Logos er det som gjør oss i stand til å se lyset i andre ting, Logos er nær til tanken uten å være kald eller intellektuell.

 

                                                 Virtue

Vanier identifiserer Aristoteles virtue som den evnen som gjør at man gjør rett, tenker rett og produserer godt arbeid. For Aristoteles sin intellektuelle kraft stammer fra prinsippene for vitenskap kunst renhet visdom og intelligens.

Virtue er den indre kraften som leder til et fullstendig menneskelig liv, vi trenger en slik struktur eller indre substans for å handle rett, snakke sant og å være oppriktige og ærlige.

 

                                      Glede - lykke som en aktivitet.  

I Aristoteles sin definisjon, skriver Vanier, så er alltid glede eller lykke en vital aktiv prosess. Hos Aristoteles er det to typer aktiviteter, den ene skaper objekter utenfor en selv som  bøker ting og kunst, den andre er en indre aktivitet.

Gleden i aktiviteten stammer ikke fra hva en produserer men fra selve aktiviteten. Derfor taler kunstnere om en ekstatisk glede over det å produsere.

Aristoteles sin genialitet ligger idet at han har oppdaget gleden over det å leve og å være i aktivitet. Dette er ikke en kunnskap man har mottatt ut fra det å ha levd et godt liv, men snarere en kunnskap som baserer seg på opplevelser i livet.

Muligens finnes det en kunnskap i livet som baserer seg på tomheten i livet, men det er ikke Aristoteles sin visjon hans kunnskap baserer seg på tilstedeværelsen av det etterspurte objektet.

 

                                    Menneskets muligheter.

For å nå det fulle potensialet , for å være helt levende må mennesket ha et objekt utenfor seg selv. Dette er nødvendig skal mennesket perfeksjoneres. Mennesket er en integrert del av verden, mennesket er ikke hele verden. Mennesket er ikke Gud. Mennesket ba ikke om å bli født og har store problemer da det blir konfrontert med det faktum at det skal dø og forsvinne. Mennesket har mottatt sin kropp sin eksistens sin intelligens og det er via sansene vi relaterer oss til verden og til andre. Mennesket har ikke skapt virkeligheten, men er kalt til å vite, forstå, se og tenke over det. Han kan modifisere ha en effekt på men bare innenfor vår virkelighet.

 

Menneskets kropp er i Aristoteles sin verden en kropp som er under forandring , slitasje, sykdom død osv. Lykken er ikke at sjelen blir skilt fra kroppen for Aristoteles, skriver Vanier, men å leve.

 

                                                

 

                                                    Bios og Zoe

I gresk finnes det skriver Vanier to ord for å leve, Bios og Zoe  , Bios betyr livet som helhet i forkjelige relasjoner og  former. Vårt ord biologi stammer fra Bios, men det gir feil assosiasjoner i forhold til Aristoteles da ordet lykke eller glede er det ord som enklest beskriver hans forståelse av livet. Zoe er det som skaper liv i oss, holder oss i live, gjør at vi vil leve , arbeide  og være levende. Aristoteles skriver så ifølge Vanier at mennesket liv ikke må være for enhver pris, livet må bære i seg en verdi skal det leves. Et spørsmål han så stiller er om dette var årsaken til at Sokrates valgte døden framfor å gjøre noe som stred mot hans samvittighet.

      

                                          Er lykke / glede ei gave fra Gud ?

Som en katolsk aristoteliker så stiller Jean Vanier spørsmål om Lykken, gleden over livet er ei gave fra Gud, han fastslår at Aristoteles medgir at gudene kan være ansvarlige for våre gode hensikter, men han peker samtidig på at lykke ikke er synonymt med gode hensikter. Marie- Dominique  Philippe, bror til Pere Thomas Philippe, professor i filosofi  og forfatter blant annet av flere bøker om Aristoteles, skriver i sin bot Introduktion to the Philosophy of Aristoteles   hvor lykke er delvis er et resultat av hva man søker og delvis er en gudommelig gave. En tanke tydelig Jean Vanier støtter.

 

                                    Glede og vennskap livets krydder       

Vanier fastslår så i fortsettelsen at for Aristoteles så ønsker både kropp og ånd det gode. Og at man ikke kan spille den ene delen av mennesket ut mot den andre. Aristoteles etikk er ikke bare kjølig rasjonell den er og menneskelig. Han fastslår så at for mennesker så henger ordene glede og lykke sammen, de kan rett og slett ikke skilles. Gleden over livet har en direkte betydning for om man kan anse en handling som rett eller lykkelig. Derfor finnes det hos Aristoteles klare trekk av hedonisme, hvor lykke identifiseres med fornøyelse.

 

                               Hva er så glede hos Aristoteles ?                   

Vanier fastslår at når et begrep som ønske bringes inn så skilles Aristoteles og Epikur sine veier, fordi ønskene hos Epikur bærer i seg et hvileløst jag, så Epikur vil si at den største glede er den som man når ønskene ikke lenger er der. Aristoteles vil si at ønskene bærer i seg noe mer enn det  som  fornøyelse innebærer . Ikke bare fornøyelse kan bære i seg tanken om lykke selv om Aristoteles i sin etikk understreker at fornøyelsen gjør livet komplett.

Aristoteles er en balansert man som ser at ønsket om renhet er en av ønskene som må oppfylles en glede uten at den er ren er ikke reel, men puritanisme er fjernt fra ham. Det er klart hos Aristoteles at uten glede blir det ikke noen moralsk berikelse. Hva er det da som gir fornøyelse spør Aristoteles i bok nummer 10 i den Nicomanske etikken jo det er eie håp for fremtiden minne om fortiden og glede over den pågående aktivitet. Gleden må ha et blikk for fortida glede over framtida og tilstedeværelse i øyeblikket. Det er tydelig at dette er et synspunkt som Vanier i sterk grad også vil gjøre til sitt. Platon som i så sterk grad skilte mellom Ideene og det nærværende vil aldri kunne stemme i en så positiv vurdering av  livet og aktivitetene her. Vanier understreker at Aristoteles nok vil si at det å nå glede er noen ganger å gå en vanskelig veg for å nå et godt utsiktspunkt.

 

                                    Gleden - nytelsen i kulturen

Når man gleder seg, nyter livet så slapper man av. Å glede seg er å trekke inn frisk luft i kroppen. Menneske som lider trenger en kurerende pause. Vi søker alle de gleder som samtidig betyr at vi unnslipper smertene i livet. Vi orker ikke å bære konfliktene, smerten og ensomheten i livet. Fysiske gleder, nytelser søker vi alle men grekerne  i oldtiden kjente ikke til narkotiske midler selv om de ellers kjente til mange fysiske nytelser. Jakten , lidenskapen etter nytelse er en stor del av samtidskulturen skriver Vanier. Aristoteles ser på kunnskap som noe en bør og kan nyte og som en stor glede. For han er det ingen forskjel på glede og nytelse når den blir rett forvaltet.

 

                                                 Vennskap

Vennskap er en dyp akse i menneskers moralske felleskap. Og Aristoteles fastslår at det er en forbindelse mellom glede og vennskap. Vennskapet har sin rot i aktiviteter i virtue. Vennskapet er samtidig det nødvendigste og det største for mennesker. Samtidig fastslår både Aristoteles og Vanier noe jeg og har erfart i Norge at vennskap ofte settes tilbake. De varer ikke over tid mange. Og dette fører oss til å stille spørsmål om de er autentiske og at vi må differensiere mellom forskjellige typer vennskap.

 

Vennskapet begynner i godvilje, det må være gjensidig og gjenkjennelig, og må ha et grunnlag i livet.

 

                                                Kriser i livet 

Vennskapet oppdager man egentlig først ved kriser. Kjærlighet forholder seg enten til det gode, eller det som gir glede, eller på nytten skriver Aristoteles. En krise er og en mulighet for vennskap man oppdager de falske og man finner flere og sanne vennskap. Mange vennskap er basert på nytteverdien eller felles velvære mens de virkelige vennskap bunner i at man elsker hverandres karakter.

Dersom endring av sosial status er nok til å endre et vennskap eller om sykdom endrer vennskapet eller fratar oss et felleskap jeg har satt høyt så er vedkommende ikke mer interessert i personen mer enn en som svarer på mine behov. Man gjenkjenner det sanne vennskap skriver Vanier om Aristoteles sitt syn på vennskap dersom man ikke blir skuffet. Dersom vennskapet bare er en følelse hva er da igjen når følelsene er feid vekk. Vennskap forutsetter den indre strukturen og stabile karakteren hos et menneske som Aristoteles kaller for virtue. Fødselen og utdypingen av denne kraften tar tid øvelse og resultat av øvelsen. Sann kjærlighet av en sann venn er en kjærlighet som er aktiv dynamisk og oppofrende kjærlighet som ønsker det som er godt for en annen person.

Å gjøre godt i sammen er det som skaper virkelige venner , vi kan gjøre ting alene men når vi gjør det sammen gjør vi det med større entusiasme og glede. Vennskapets ånd er en spesiell nåde som utvikler kraften og nytelsen i et fellesskap. Det er gjennom livet isammen at jeg kommuniserer det beste i mine venners eksistens. 

      

                                             Likhet og ulikhet i vennskapet

Vennskap slik Aristoteles beskriver forutsetter likeverd mellom vennene, like verdier og lik status. Men Aristoteles mener enda at vennskap mellom mennesker som ikke er likeverdige er mulig dersom man ikke fornekter ulikheten. Dette vennskap mellom ulike mennesker er det vi kan finne mellom en herre og en slave.

                           

                                   Vennskapet er fylden av det menneskelige liv

På en måte summa summarum av menneskers liv med andre mennesker vennskapet. På et spørsmål om hvorvidt et egoistisk menneske kan være godt svarer han ja da vedkommende søker sin egen perfeksjon.

 

                                 Lengselen etter sannhet hos Aristoteles .

For Aristoteles er spørsmålet etter lykke bunnet sammen med spørsmålet etter den fineste - høyeste aktiviteten. Vi skal videre for å følge Jean Vanier si bok prøve å forstå Aristoteles sin kamp for rettferdighet og sannhet. Aristoteles gjorde søket etter sannhet til aksen i sitt liv. Fra  han kom til Athen og der ble Platon sin elev og lærte av Platon om tørsten etter sannhet. Og Platon omtalte siden Aristoteles som leseren eller det tenkende hodet. Og gjorde han snart til sin assistent. Aristoteles ble ved akademiet til Platons død ca 20 år deretter utviklet han sin egen  tenkning og kom til svært forskjellige konklusjoner i sine

Slutninger. Det var for eksempel de materielle vilkår  som hos Aristoteles var viktig for å finne sannheten. Mens Platon søkte sannheten i Ideene så søkte Aristoteles sannheten i materialet.

I den greske tenkning på Aristoteles sin tid forholdt man seg hele tiden til de greske guder og verden ble oppfattet som en virkelighet omgitt av guddommer og evige krefter. Aristoteles levde i denne verden som stod på et gudgitt grunnlag. Han mener imidlertid sier Vanier at religionen har blitt falsifisert gjennom århundrene, han vil der skille mellom Gud og religionen, samtidig som han ser og erkjenner religionens betydning for samfunnet. I sin Metafysikk prøver å si noe om hva et liv til Gud, og med Gud kan være. Og han legger til at Gud alltid vil ha gleden over verden, og over de tilstedeværende og i kontemplasjonen som en del av virkeligheten. Og ifølge Vanier så identifiserer han den ubevegelige beveger med Gud. Men han sier ikke at Gud betrakter menneskehetens skritt . Han mener nok at mennesket i sin søken i det materielle, i det fysiske,  faktisk finner det som overskrider grensene til den verden som bærer i seg bud om den virkelighet som skjuler seg på den andre siden av det hele av vår sansede verden. Så mens Platon som poet søkte det overnaturlige i den poetiske forståelsen språket gav, så søkte Aristoteles i vårt virkelighetsbaserte språk.

 

                 Store og små krefter i Aristoteles sin menneskeforståelse.

 

Hos Aristoteles er det vismannen eller filosofen  som kan nå fullkommen lykke, men selv han må være forsiktig, for selv om han er den mest gudommelige av mennesker så er han fortsatt et menneske og kan bli utsatt for plager sykdom og død. Han trenger familie og han trenger venner.

 

 

Til slutt vil jeg bare nevne en  ting til med Aristoteles sin Etikk den er praktisk  den vil hjelpe mennesker å vokse i sin menneskelighet og bli bedre, klokere og rettferdigere.  Og det er ingen annen måte å nå rettferdighet godhet og visdom på uten gjennom aktuelle øvelser i de krefter som er i mennesket. For å vise hvordan mennesket kan oppnå fullkommen menneskelighet og lykke trekker Aristoteles fram følgende tanke om menneskets sjel.  Han mener at sjelen skapes via at de seksuelle , og de andre fysiske behov dekkes og de rasjonelle og intellektuelle behov tilfredstilles.

Og han ser at noen av menneskenes behov  stammer fra sinnet, noen fra kroppen og noen fra begge. Og skal mennesket vokse i menneskelighet må disse behov dekkes. 

 

 

                                       Jesus som veiviser i livet.

 

At Jesus er skjult eller åpent tilstede som en viktig kilde til våre liv, er og noe vi gjenfinner i samtlige bøker av Jean Vanier Fra boka om faren i fra slutten av sekstitallet til Befriending a stranger fra 2005. I 1999 holdt Jean Vanier en forelesning/ et foredrag for kirkemøtet i Norge og i dette foredraget trekkes etter hvert Jesu betydning fram.  Der er det særlig kjærligheten til fiendene han stopper opp ved, foredraget finnes i norsk gjengivelse og jeg har selv printet det ut fra Internett. The broken Body eller Den brutte kroppen som boka heter på norsk er en av de bøkene som særlig tar utgangspunkt i Jesus og evangeliet for å forstå livet, boka finnes i norsk oversettelse. Samtidig er boka bygd opp som ei frelseshistorie som tar utgangspunkt i det knekkede mennesket, Det knuste og ustøtte mennesket reiser seg i sinne krever sin plass sitt land og at de skal ha rett til å leve. Noen ganger går de til væpnet opprør og kamp mot den verden som ikke ser dem. I den rike del av verden er det nå blitt en forbrytelse ikke å lykkes, skriver Jean Vanier, alle må vinne. Vi må være først ellers blir vi sist, de som bli r sist finner veien inn i narkomiljøer, gjenger med egne hierarkier og verdier. Vi andre setter oss oftere og oftere ned bak vaktselskapenes falske trygghet som bygger på angst for de andre. Menneskenes brutte kropp bygger på murer av frykt, Ulike grupper lukker seg inne i bak murer av frykt for ulikheter, se bare på den angst en hijab kan skape hos vestlige mennesker. Vi arbeider oss til døde for å fremskaffe ting vi ikke behøver, i stedet for at vi i vårt arbeid prøver å realisere våre drømmer. Mange tvinges til å flytte for å skaffe et utkomme og mister sine røtter. Den ensomhet som beskrives i bøkene om menneskene som jeg nevnte tidlig i første del av forrige kapitel beskriver også Vanier her. Angsten glir inn i grunnenheten familien og i stede for å støtte hverandre , gi hverandre ømhet så orker man ikke å elske og vold er ofte resultatet. Dette gir så i sin tur et nytt resultat skillsmisser og brudd. Barna overveldes av fortvilelse og angst når foreldrene ikke lenger makter å gi trygghet, og de oppfatter seg som skyldige når foreldrene ikke lenger lykkes. Stadig flere mennesker skriver Vanier støtes ut av samfunnet. Vi i vårt samfunn snakker også om de nyfattige de som ikke lykkes eller barna til de som ikke har lykkes.

Vanier nevner så at når han har levd sammen med psykisk handikappede  og sett deres lidelse i det å være sine foreldres skuffelse, de opplever seg verdiløse og til bry da de kun har vært sine foreldres skuffelse. Kirkene som kunne vært de som gir de utslåtte en ny verdi gjør det ofte ikke, de er ofte så opptatt med sitt eget at de ikke har tid for de som trenger dem. Kirka har ofte ikke tid til de svake og vi forakter svakhet. Det er lett å skuffe missbruke og å avise de svake.

 

Men for å råde bot på dette løfter så Vanier fram Guds plan. Som vi nå skal møte

 

Senere skal vi gå videre til han som ble knekket og knust for vår skyld.

 

                                           Guds plan

 

Som mennesker er vi skapt av Gud, mennesket er gud likt, er skapt i Guds bilde , en skulpturgruppe i Chartres katedralen viser Gud med Jesu ansikt som skaper Adam, men Adam har og Jesu ansikt Gud og mennesket er et og kvinnen er og formet ut av mannens kropp og et med Mannen og Gud. I skapelsen ser Gud mennesket og elsker det og mennesket ser gud og elsker ham og Adam og Eva ser hverandre og elsker hverandre. Utgangspunktet var en fullkommen harmoni en indre enhet.

 

Men harmonien brytes forholdet mellom Gud og mennesker ryker, kjærligheten som er grunnlaget for det skapte blir stengt av, mennesket er som to vann som får vann fra den samme kilden men den levende strømmen fra den levende kilden med livets vann stoppes til og mennesket sier nei til Gud. Når fellesskapet med Gud er brutt blir det menneskelige fellesskap en umulighet , hele vårt samfunn med sin vold, og sin angst, sine murer og  sitt hat er et resultat av at forholdet til gud er brutt.

 

Men i denne forpinte verden setter så Gud en plan ut i livet en plan som Jean Vanier lar begynne i skaperverket, i frøet som sås i skjønnheten som finnes i skaperverket, i barnet som blir unnfanget og som vi kjenner som Jesus fra Nasareth

Fryktens murer som skiller mennesker i forskjellige etniske grupper blir stadig høyere, ikke noe stede er vel dette tydeligere enn i Israel eller om man vil Palestina hvor en adskillelsesmur nå skiller palestinere og jøder . I et av disse folkeslagene jødene  å bli menneske, å bli en av oss for å kunne bli berørt lyttet til sett elsket og enda hatet. Det var nødvendig for han å tre inn i vår lille verden for å forene menneskehetens kropp. Og  Vanier fortsetter bare en menneskekropp som rommet i seg menneskehetens erfaring kunne forsone himmel og jord. Et ord som ikke har blitt kropp uansett hvor sant og hellig det er kan ikke bestå. Fra Abraham stammer så to folk jødene og araberne gjennom sønnene Isak og Ismael.

I det jødiske folk lar så jødepiken Maria som var Forlovet med Joseph

Gjennom engelen Gabriel hun få vite at hun skulle bli Kristi mor.

At hun skulle gi ham navnet Jesus som betyr Gud Frelser, Gud helbreder , Gud forener.

 

                                        Jesus   

Ordet ble kropp og hans navn var Jesus. Han kom som et lite barn i en kvinnes kropp bar med seg et barns sårbarhet og avhengighet av sin mor, som et hvert menneskebarn skrek han trolig etter beskyttelse og trygghet hos henne. Den allmektige ble et barn, et lite uskyldig barn avhengig av sin mors kjærlighet. Han ble en flyktning og reddet seg unna i Egypt. Bodde så i Nasaret, en fattig landsby. Ordet som ble kropp levde det beskjedne livet til en fattig familie.

 

                                      Jesu lære

Da Jesus begynte å forkynne , var det et budskap for fattige, fanger og undertrykte, de skulle få frihet og et lys for de blinde, de handikappede skulle tennes.

 

Hans lære er enkel , Elsk hverandre som jeg har elsket dere, Elsk deres fiender, elsk dem som hater og forfølger dere. Elsk de som er skjøvet ut, ekskludert fra de andre fordi de er unyttige, ikke lønner seg, er blinde, halte, syke, fattige og spedalske. Elsk ikke bare de som tilhører din klasse, slekt, familie, folk eller religion. Elsk de som er annerledes, skriver Vanier i Den brutte kroppen, de fremmede , de som gjør ting annerledes som kommer fra fremmede kulturer og religiøse tradisjoner, som virker bisarre og som vi absolutt ikke forstår.

 

Å elske er å åpne sitt hjerte for andre, lytte til dem, verdsette dem, se deres skjønnhet og verdighet, og å ønske inderlig at de skal leve og utvikle seg.

Å elske er å gi sitt liv for andre, tilgi og å vise empati med andre.

 

Denne  kjærligheten eier vi ikke sjøl, vi er redde og lukker oss inn i vår lille gruppe og skjuler vår angst sårbarhet og ensomhet. Jesus er den, skriver han, som kan ta bort vår synd og vold, og all slags frykt og skyldfølelse. Ved å bli en del av det som strømmer ut av Jesu hjerte så får vi del i trenighetens kjærlighet og ære.

Jean Vanier omtaler så saligprisningene som grunnloven i Jesu lære.

 

Der ber han mennesker skriver Vanier om ikke å ønske å komme først,  ikke å søke makt selv ikke for å gjøre det gode men å komme sist, nær de fattige de brutte og de som lider. For det er der vi vil oppdage kjærlighetens hemmelighet og kilde. Barna, de fattige, de handikappede, de små besitter en kunnskap som er skjult for mektige, intelligente, rike og selvtilfredse mennesker.

 

Dette er viktig for å forstå Jesus men enda viktigere enn hans ord er han selv, hans person hans hjerte og kropp. Hele han kanskje mer hans kropp enn hans ord viste faderens kjærlighet. Jesu kropp spiller en betydelig rolle fremhever så  Vanier når Jesus taler om seg selv. Den som tørster la han komme til meg å drikke, den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod har evig liv, den som ser meg ser faderen , den som blir i meg bærer mye frukt.

 

Og han tar så fram mange av de setninger Jesus bruker om seg selv, han er vegen sannheten og livet, han er verdens lys, han er oppstandelsen, han er vintreet og vi er grenene, han er kjærligheten, han er det nye tempelet der Gud bor osv. Og han fastslår at når han leser evangeliene så er det tilgivelsen som slår han, han vil frigjøre oss

fra vår skyld, vår redsel, frykten for død, lidelse og det onde. Frykten som murer oss inn i våre grupper og i oss selv. Jesus kom for å gi oss håp for å invitere oss til et kjærlighetens fellesskap med Gud.

                                        Jesu frihet

Jesus er fri han er verken hemmet eller bundet av den jødiske kulturen. Han søker ikke popularitet eller bifall og er ikke opptatt av hva folk måtte mene om han. Skriftlærde og fariseere taler han mot, sammenligner dem med hvitkalkede graver, utvendig vakre men innvendig falske og fylt med dødningeben. Han taler strengt til de rike , det er vanskeligere for en rik å komme inn i gudsrike enn for en kamel å komme gjennom et nåløye. Frimodig snakker han til en samaritansk kvinne og til den prostituerte kvinnen som vasker hans føtter. Like fritt besøker han tollere og syndere som er stengt inne i sin synd. I alt det Jesus gjør sier Vanier så har han Guds egen frihet.

                                         Jesus er sannhet

Han tåler ikke usannhet og hykleri. Han tollerer ikke at noen forkynner guds lov og samtidig knuser svake . Vanier understreker at Jesus i motsetning til fariseere og skriftlærde talte med myndighet , Han forkynner sannheten, og han understreker at sannheten aldri er behagelig. Og som mennesker foretrekker vi ofte usannhet og forvirring.

                                           Jesus er medlidenhet

Jesus blir på en magnetisk måte tiltrukket av dem som lider, er såret eller støtt ut. Han kjenner deres fattigdom og svakhet, Han er sårbar som dem Jesu hjerte er åpent og elskende og det tørster skriver han etter å oppleve gjensidig kjærlighet og tillit og bli fylt av andre. Jesus Kjenner angsten lidelsen tårene og ensomheten. Han helbreder og gir liv han dømmer ikke og fordømmer ikke. Sammen med Marta og Maria sørger han åpenlyst over Lasarus. For Vanier er det viktig at han gråter når andre har det vondt lider når noen lider. Jesus viser hele tida medlidenhet med andre . Han viser at medlidenhet er hva Gud viser i historia om faren i den fortapte sønnen som ikke fordømmer sin sønn. Og han lever seg inn og lider med de syke i deres sykdom.

 

              Jesus kjenner seg hjemme sammen med ensomme og utstøtte.    

Jesus hører ikke til i en diskusjon med intellektuelle eller med de som har makt, og som enda er redd ham. Han trives med de fattige, de trengende, med barna disiplene prøver å jage vekk. Alltid fremhever han plassen de fattige har i hans hjerte og i Guds rike. Historia om kongen som ber inn til sønnens bryllupsfest hvor fattige lamme blinde og vannføre kommer i stedet for de først inviterte som takket nei viser dette. Fattige er og de som ikke kan gjøre nytte for seg som tørster etter å bli akseptert . De som lever i synd, de som ikke klarer å følge lovene og føler skyld for det, de som kjenner seg triste, alene eller uelsket. De fattige kjenner sin egen tomhet og legger ikke skjul på den og de lengter etter en frelser som kan helbrede dem, deres hjerter. De rike er ofte for opptatte og de tror de har alt de trengende har i svært liten grad kontakt med sine egne svakheter og prioriterer i liten grad personlige forhold og kjærlighetshandlinger.

De skaper seg skriver Vanier i den brutte kroppen en falsk verden av masker og fasader.

 

                                          Jesus forstyrrer

Jesus forstyrret de religiøse lederne på Jesu tid sin virkelighet, han hadde en frihet som stilte spørsmålstegn ved deres autoritet og de lover disse satte opp.

De kunne ikke godta hans forkjærlighet for de fattige og at han hadde makt til å tilgi synder. De så ikke i ham den Kristus de ventet på.

Han kunne ikke være Kristus fordi han forstyrret dem voldsomt, derfor ville de bli kvitt ham og bestemte seg for å drepe ham. Egentlig forstyrrer Jesus vårt syn på Kristus også nesten like voldsomt og mange ganger de nærmeste disiplenes og slik vi ser når han tar et tørkle om livet tar et fat og begynner å vaske disiplenes føtter. Peter reagerer sterkt  på dette, men han må la ham vaske føttene sine akkurat som han og vasker Judas sine føtter. Jesus tilgir og ber om tilgivelse ikke med ord men med sin kropp. Det er gjennom sin kropp han forkynner at ingenting på jorda er uverdig til å være en del av kjærlighetens rike.

 

Men en slik kjærlighet orker mange ikke de skriftlærde teologene , fariseerne de fromme, romerne med makten, de rike med sin rikdom og prestene med sine embeter, mennesker som ikke vil forandre sine liv ønsker å drepe han fordi hans kjærlighet blir dem for sterk. Det er mange som holder seg fast og lever for og av verdens brutte kropp de ønsker å forhindre enhet , helbredelse og muligheter for lys. Ja Jean Vanier sier og ser at vi alle har denne frykten for helbredelse og forandring, så noe i oss ønsker å se Jesus død.

 

                                                   Jesu brutte kropp.

Fra å være den som helbredet ble Jesus den sårede, fra å være den som viste medlidenhet så ble han den som trengte medlidenhet. Han som ropte om noeen tørster henger på korset og roper ut jeg tørster. Han som forkynte det glade budskap for fattige ble den fattige. I Getsemane gikk Jesus inn i gikk Jesus frivillig inn i lidelsens radikale fattigdom.  Jesu kropp ble brutalt knust gjennom at selv hans nærmeste disipler ville overgi ham, de hånet ham og forkastet ham. Og han bønnfalte Gud om å få slippe. Men under denne ekstreme kampen sa han enda ja til Gud. Hele historia om Jesu død er historia om hvordan Jesus definitivt bryter volden og hatets spiral blant mennesker, han forvandlet menneskers til tilgivelse og medfølelse der på korset Med sin død åpnet han kjærlighetens dører for mennesker skriver Vanier. Tidligere var det den brutte kroppen til menneskeheten vi tok ugangspunkt i Nå er det Jesu  brutte kropp vi må forholde oss til.

 

                                          Jesu oppstandelse

Mens disiplene dukket ned i den dypeste fortvilelse så oppstod Jesus fra de døde. Det  var virkelig Jesus de møtte ikke bare et gjenskinn men rett og slett han, derfor var de lamslåtte, de var samtidig nå fylt av glede og sorg, tro og feighet. Når han møter dem sier han Shalom, fred. Han fordømmer ingen og han så på dem også nå med kjærlighet. De trodde absolutt ikke uten videre Thomas måtte få legge hendene i sida der spydet hadde boret seg inn skulle han tro.

Ånden måtte være der fylle disiplene med ild og lys skulle de gå inn i lidelsens mysterium. Gjennom å gå inn i lidelse og på den måten slippe andre inn i sitt liv viser han hva lidelse død og oppstandelse har for mening og hva som er meningen med smerte sårbarhet og svakhet for mennesker

Lidelse og smerte er ikke bare straff for synd.

Hos Vanier gir Kristus oss kunnskaper som vi må til han og åpenbaringen for å finne. Han er en viktig leverandør til Vanier sitt menneskesyn.  Dette  ønsker jeg å vise i det følgende som bygger på hans Prosa – poetiske bok om Jesus som han gav ut noen år etter Den brutte kroppen, Jesus The Gift of love.

 

                      

 

                                           Litt mer om Jesus

Jean Vanier behandler Jesu person inngående i en lang rekke bøker kanskje nærmere enn i noen annen i Jesus the gift of love.

I den første setningen peker han ut bokas kurs han skriver den som en Jesu etterfølger. Han hadde i 1950 forlatt sjøforsvaret for å følge ham. Det å følge ham er litt etter hvert å lære livets hemmeligheter,  Jesu hemmeligheter og Guds hemmeligheter å kjenne. Det er bibelteologen Jean Vanier vi møter i denne boka samtidig som han avskjærer  i utgangspunktet enhver bibelkritisk debatt selv om han ikke sier at det ikke er viktig. Det er bare ikke målet med den boka han har skrevet samtidig som han understreker at han innser at hver av evangeliene har sine forskjellige perspektiver så har han valgt å se dem i sammen. 

 

Boka går tett inn på Jesu liv slik vi møter det i evangeliene, trolig ville det vært riktigere å tatt utgangspunkt i denne boka og ikke Den brutte kroppen da vi behandler Jean Vanier sin kristologi. Men da den brutte kroppen finnes i norsk oversettelse så valgte jeg å ta utgangspunkt i den boka.

 

                                   Medfølelsen med andre

På noen punkter så bringer Jesus the gift of love inn andre viktige perspektiver enn de som er kommet fram i Den brutte kroppen og som jeg derfor behandler her. Han understreker at når Jesus møter mennesker med medfølelse  så er ordet som brukes et ord som innbærer en grad av fysisk deltagelse. Jesus ikke bare lar seg bevege av de fattiges fattigdom, nei han er fattig fysisk sett selv. Og når han

møter hykleri og urettferdighet blir han personlig involvert. Jesus lar seg bevege til medfølelse med de spedalske  og han bringer Jairus sin døde datter tilbake til livet. Fordi han lar seg bevege av de mennesker han møter, og han viser kjærlighet til ei lita jente og hennes foreldre. Mens vi ofte prøver å se teologien i helbredelsestekstene, noe Vanier slett ikke aviser så ser han først og fremst Jesu medfølelse i handlingene. Og han understreker enheten av medfølelse og tilgivelse, slik vi finner i historia om kvinnen i Johannes 8 som var grepet i ekteskapsbrudd der han ber den som er skyldfri og ren om å kaste den første stein. Og som en kommentar så viser Vanier hvordan vår verden er full av mennesker som trenger tilgivelse og medfølelse. Hans medfølelse med de som er knekket og fattig springer ut av at han rett og slett er knekket og fattig..

Jesus viser omsorg for de ensomme og aviste fordi han sjøl var ensom og avist.

I møte med de som var syke av spedalskhet så er hans medfølelse en sterk årsak til at han helbreder, ofte tenker vi i vår tradisjon helbredelsen som noe som skal vise Guds makt og som skal fungere i en forkynnelses sammenheng men nok Vanier i langt større grad vil si at helbredelsen var et resultat ev den medynk han følte med de sårede.

 

                                         

                                        Møter med menneskers smerte

Jesus er ubeskyttet i møte med menneskers smerte hevder Vanier. Her trekker Vanier inn mange menneskers erfaring med smerte og hvordan vi utstyrer oss med murer for ikke å bli for såret. Samtidig er disse murene sår vi bærer med oss. Vi lærer oss som mennesker å kutte ut indre og ytre smerte hos oss sjøl og hos andre. Jesus tar smerten virkelig inn i sitt liv. Han har ikke noe system som beskytter han mot egne og andres lidelse. Da han møter de som er spedalske blir det et møte som beveger han, et møte hvor han går nær de som ingen vil gå nær og rører ved de som ingen ville røre ved i det samfunnet. På samme måten helbreder han en kanaaneisk kvinne og  den romerske offiserens tjener og trer ut over det jødiske folkets grenser, ja han lot Guds kjærlighet også nå utover det utvalgte folket til andre som var såret.

 

Som barn har vi alle blitt såret av våre foreldre. Vi har blitt påført smerte noen ganger av dem da vi forstyrret dem når de ikke ønsket å bli forstyrret og vi merket og ble såret av foreldre som ikke hadde tid for oss der og da. Men vi må og huske at de foreldrene har blitt såret av sine igjen. Mennesker lærer seg å avskjære seg fra indre smerte, vi har funnet teknikker som hjelper oss til å skjule og å fornekte denne indre smerta. Og da Ordet som  ble menneske kom hit så må vi forstå skriver Vanier hva det betyr at ordet ble gjort til menneske. Her velger jeg å sette inn et lite men viktig kapitel om Maria før jeg igjen skriver videre om Jesus.    

 

                                                         Maria

Vanier er katolikk og Maria er en viktig portal ikke bare til å forstå Kristus men til hvordan mennesket skal forstå seg selv hos ham. Det Guds tempel han ble, ble født ved hennes berøring , hun ble berørt og helliggjort ved hans ord og hun berørte ham og helligjorde ham. I den katolske tro spiller den morsbundne kjærligheten til sønnen en svært viktig rolle. Jeg tror at vi med vår protestantiske Gufsforståelse mister et viktig aspekt ved Gudommen da vi ikke trekker inn, da vi overser den fysiske forbindelse som finnes mellom barn og foreldre og som Maria tenkningen ivaretar i kristologien. Dessuten ivaretar Maria også en viktig side av Jesu menneskelighet som vi lett kan miste dersom vi glemmer at han var født av ei kvinne og født i smerte. I 28 år lever Jesus skjult maktesløs og  svak som en sønn av en tømmermann, han lever i stillhet fornedret av romerne men elsket av sin far  i himmelen. Men fylt av kjærlighet og tro med fellesskap med sin mor Maria og med Joseph.

Hvordan han levde og ba, arbeidet og skapte med Joseph og Maria blir en hemmelighet til den store bryllupsfesten. Den hellige familie er en viktig del av den katolske fromhetstradisjon Vanier har vokst opp med.

Maria spiller en ikke uvesentlig rolle i den katolske tradisjon Jean Vanier står i. Pere Thomas Philippe, Jean Vanier sin lærer og mentor, har skrevet ei stor bok, Retreat Avec Marie,  hvor Maria blir inngående behandlet .

Jesu mor var fylt med den hellige ånd, hun elsket det barn som hun bar på som ingen mor har elsket sitt barn, ikke ut av tomhet og smerte men ut fra den fylde som bare gud i kjærlighet kan fylle et menneske med. Men samtidig ble han født som alle barn i smerte og hos Jesus fantes den ikke noen barrierer som beskyttet han mot smerten skriver Vanier i sin bok om Jesus.

 

 

                             Jesus som åpenbarer Guds elskende ansikt.

 

Jesus kom for å åpenbare Guds elskende, medfølende og tilgivende ansikt.

Svært mange bærer på et  Guds ansikt som viser en sint og streng dommer som spionerer på menneskene, klar til å dømme og å straffe. Mer opptatt av lov og liturgier, ofre og ritualer enn av menneskenes forhold og menneskers lidelser.

Jesus kom for å vise mennesker Guds sanne ansikt, som kjærlighetens Gud, sannhetens og lysets Gud. En Gud som aldri kommer til mennesker for dømme eller fordømme mennesker. Vi kan egentlig ikke identifisere gud med verken mann eller kvinne han er transcendent i forhold til begge kjønn.

Jesus er i fullstendig kommunikasjon og fellesskap med Gud samtidig som han er som sant menneske en del av menneskeheten.

Vanier er fullstendig klar over at når vi bruker navnet far på Gud så kan vi oppleve enkelte mennesker har grusomme erfaringer av fedre og at navnet derfor kan gi dem smertefulle assosiasjoner. Så når vi bruker navnet far på Gud så er det fordi bibelen har brukt den benevnelsen.  Når Jesus blir menneske så er det for å vise menneskene Guds menneskelighet. Dette er med å skaper et annet menneskesyn

 

                                   Jesus annonserer Guds kongedømme

 Mange Jøder ventet på et Guds kongedømme noen blant de fattige som en tid for rettferdighet, fariseerne ventet på en tid da vantro undertrykkende okkupanter skulle jages på dør og et sant evig og guddommelig rike skulle opprettes.

Derfor ble mange skuffet da Jesus kom og talte om ett helt annerledes rike. Ikke et kongedømme i makt men et kongedømme blant de som er som barn. Guds kongerike er for de fattige for de svake for de som er satt laft og er uten makt. Guds kongedømmer som ei perle som er gjømt i en åker og Vanier identifiserer åkeren som menneskets hjerte og denne perlen skal bringe frihet, glede og fred. Guds kongerike gjemmer seg i menneskets kropp og vokser stille, han trekker også inn såmannsbildet. Såkornet trenger både luft sol og hvete og vokstergrunn for å bære frukt. De som skal høre Guds kongerike til må både få alt og gi alt og det er viktig å se hans rike som en fest hvor ekstase glede og feiring hører med.

Guds kongerike er en fest hvor Gud er tilstede, samtidig er den en måte å leve på, hvor det en får er gitt i nåde. Jesus har kommet for å trekke alle inn i kjærlighetens skjulte kongerike. Det er til stede her og nå, ikke i palasser eller museer. Jesu kongedømme tilhører ikke denne verden men fattige, knuste nedbøyde mennesker.  Disse fakta er så langt jeg ser vesentlige faktorer  ikke bare i vår forståelse av Kristus men i Vanier sin forståelse av oss  som mennesker slik han lar det komme fram i boka Jesus the gift of love.

 

                        Jesus forstyrrer oss og tvinger oss til å tenke om igjen. 

Jean Vanier understreker igjen  og igjen hvordan Jesus forstyrrer oss. Dette erfarte ganske sikkert disiplene sterkt noe Vanier understreker i flere av sine bøker som da han omtaler sin kropp som mat og sitt blod som drikke, og dette får også flere av disiplene til å forlate ham. Samtidig så kaller han mennesker inn i et samfunn med seg de menn og kvinner som forlot alt og fulgte ham. Da Jesus møter Sakeus så fordrer han ikke av ham at han skal gi fra seg sin rikdom, men samtidig så viser historier som den rike mannen og Lasarus  og hvor Jesus sier at det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike ja det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike, så viser det hos Kristus en sterk fokusering på at den som er gitt mye av han kreves det også mye. Mens rikdom blant jøder ble tolket som et tegn på Guds nåde så er det hos Kristus ei hindring for å nå guds rike. Ellers så er det helt klart alle de vanlige maktgruppene i det jødiske samfunnet Jesus forstyrrer, som jeg har pekt på tidligere i omtale av den brutte kroppen. Aldri forstyrrer han mer enn han gjør gjennom den grusomme henrettelsen på Golgata. Da han blir korsfestet utenfor den hellige byen avvist av alle lovlige representanter for Gud. Ja Jesus elsket han elsket så kjærligheten var oppfylt, han elsket til kjærlighetens ende . Slik at han gav seg  selv totalt som gave og bevis på Guds kjærlighet.

 

                                                  Jesus lever

I den brutte kroppen så skriver Jean Vanier  om Jesu oppstandelse, men i Jesus the gift of love følger vi Maria Magdalena ut til grava vi møter henne som den som desperat leter etter Jesu kropp som den som ser en person som hun tar for å være gartner og som gjenkjenner den frelseren da han sier hennes navn. Ho ser den samme kroppen og samtidig en helt forskjellig kropp. Jesus oppstår ikke i triumf ved tempelet men han viser seg for sine nærmeste, de var livredde tok han for et spøkelse inntil han og talte til dem og fortalte dem at det var han. Til Maria hadde han sagt ikke rør meg til disiplene sa han rør meg, se på meg, gi meg noe å spise, Jesu kroppslighet understrekes veldig sterkt i Johannes sin oppstandelses beretning. Den oppstandne går sammen med oss forteller mennesker vegen videre og de gjenkjenner ham i Emmaus når de bryter brødet

ved kveldsmåltidet. Så blir han skjult for deres øyne. I 40 dager dukker han opp inntil han forlater dem, så mottar de på Jesu løfte 10 dager senere den hellige ånd. Jesu død og oppstandelse bryter barrierene og vi mottar han som den hellige ånd så han blir kirken , Guds tempel.

 

                                  Ordet som ble kropp

Ordet ble kropp og ble svakt og lite slik at mennesker ikke skulle bli redd for det, ordet ble et lite maktesløst barn, en korsfestet maktesløs mann i Maria sine armer. Ordet kom hit med oppdrag å tre inn i fellesskap med mennesker.

Når ordet ble menneske og levde mellom de fattige, de gode og knuste så delte han deres menneskelighet. Han kom for å trekke sine disipler inn på vegen sammen med de fattige, lamme, handikappede og blinde. Og for å vise dem ordets virkelige skjønnhet. Ropet til de undertrykte de ensomme og foraktede er et rop for å se hans nærvær og fellesskap. Og Jesus åpenbarer i følge Jean Vanier at han er nærværende i de fattige de lamme de ensomme og blinde. Ordet ble menneske for å vise at det vesentlige i Guds virksomhet er kjærlighet.  Hele Guds kjærlighet strømmer ut fra treenigheten og alle skapninger strømmer ut fra trenenigheten . Alt det skapte bærer treenighetens kjærlighets stempel.

 

       Noen refleksjoner på vegen videre i med Jean Vaneir sitt menneskesyn.

Få bøker om Kristus jeg kjenner til har en mer detaljert beskrivelse av hans død enn Jesus the gift of love. Der er alle de smertefulle detaljer både i historia om Jesu lidelse og om menneskers lidelse dratt fram og reflektert over. Jesu oppstandelse behandles nøye i denne boka men der vi kan si at hans refleksjon går utover og bringer noe nytt og mer enn i Den brutte kroppen er i omtalen av kropp og lidelse, i den konkluderende delen av Jesus the gift of love som egentlig fastslår at det knyttes lidelse til all omtale av Jesu liv det aller viktigste.

 

 

 

                   Å forstå noe viktig hos Jesus utfra noen sentrale tekster

 

 I boka Befriending the Stranger møter vi Jesus i møte med mennesker og disse menneskene opplever seg som fremmede blant Guds folk.

I det fjerde kapitlet i boka kommer vi tett inn på Jesus sitt møte med menneskers sår. Idet neste kapitlet opplever vi hvordan Jean Vanier nærmer seg det menneske som opplever seg forlatt av Gud gjennom møtet med den Jesus som og opplever seg forlatt av Gud. Disse to svært viktige tekstene fra ham vil jeg nå se nærmere på.

 

                                             Touching the wounds

Når vi tar tid alene med Jesus å lytter til hans stemme oppdager vi hans kjærlighet skriver Vanier, men vi kommer samtidig nær vår smerte og vår oppleving av tap. Vi har lett for å dømme andre men vanskelig med å se oss selv som de vi er. Jesus ønsker å lære oss å elske oss selv med de gaver , den skjønnhet og det dype behovet for kjærlighet vi har. Og det er den berømte historien om den samaritanske kvinnen vi møter. Hu er en av de mest sårede kvinnene i evangeliet og hun tilhører en  mistrodd rase – gruppe mennesker. Og hennes eget folk ser ut til å ha satt henne tilside. Vanier undrer på hvorfor denne kvinna gikk om kvelden for å hente vann den alminnelige – vanlige tiden var å hente vann på morgenen. Når solen ikke er for varm. Og han mener at i stedet for å gå samtidig med de andre landsbykvinnene  så valgte hun aftenen når hun fikk være der alene da hun følte at hun ikke hørte med i fellesskapet av landsbykvinner. Disse slutningene er imidlertid ikke Vanier sikker på og han velger bevist å motsi seg selv i neste linje. Men ut fra det vi får vite om henne kan dette meget godt være tilfelle. Jesus vender seg til henne og ber om å få drikke. Og Vanier påbemerker at Frelseren her er en tradisjon med Abrahams tjener som ber Rebekka om å få drikke og Jakob som møter Rakel ved brønnen,

og Moses som hjalp Sippora ved brønnen. Jesus møter denne nedbrutte og aviste kvinnen og avslører for henne hvilken verdi og betydning hun har. At hun kan være en kilde til liv og bære mye frukt. Hun skriver Vanier forteller oss noe viktig om de som er veike, nedbrutte, ekskluderte og marginaliserte. De vi putter bort på institusjoner fengsler og utenfor vår verden. Denne kvinna lever i oss og er en del av oss som vi prøver å skjule for andre.

Men det er mulig at dette er en av årsakene til at nettopp denne kvinna kan gi oss livets vann. Og her skapes det i historia med den samaritanske kvinnen en pakt som bærer i seg fellesskapet av varhet og svakhet. Jesus vil vise henne at hun i seg selv vil finne kilden i seg som lindrer tørste  ikke bare i Jakobs kilde.

Dette ekstraordinære løftet ble gitt til en såret og knust kvinne fra Samaria, ei som kjente si skyld og hun vil bære rikelig frukt.

Det å kunne gi liv til andre er ei spesiell gave, en giraff mor får sitt giraff barn en edderkopp mor får sitt edderkoppbarn skriver Vanier og han reiser sin tvil ved om edderkoppen elsker sitt avkom. Derimot så vet vi at mennesket elsker sine barn og vi vet at et barn som vokser opp uten kjærlighet får gjennom den mangelen på kjærlighet sterkt redusert  sin mulighet til å overleve. Som mennesker er vi skapt for å elske, skapt for å leve i paktens relasjon til andre mennesker. Når vi elsker noen så gir vi liv til det mennesket. Det underlige med den veike vare og tandre er at disse ikke bare fremkaller  kjærlighetens kilde i oss, men og vår hardhet og vårt mørke. Jean Vanier  utrykker seg på en måte som er typisk for han vi må finne Guds nærvær i vår egen svakhet.

 

                      

 

                        Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg.

Når vi møter den fattige så tenker vi ofte at vi skal gjøre godt mot de som er fattige, men da vi kommer i kontakt med disse menneskene og deres sår så opplever vi at det er de som gjør godt mot oss. Her er vi ved noe svært viktig, når en mor eller far gir føde gir til barnet sitt så er det mora og faren som henter liv fra barnet like mye som barnet får føde av si mor. Om vi ikke vet dette så kan vi fort bli utbrent. For da kan det fort bli slik at vi ikke får noe igjen, og de bare suger kreftene ut av oss. Når vi som mennesker begynner å feire livet i sammen så oppdager vi Guds hjerte i de andre. På korset roper Jesus ut ” Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg” Dette er et rop som er viktig skriver Vanier for alle de som er i fellesskap hvor mennesker lider, alle de som befinner seg i land der vi finner krig eller opplever forskjellige typer smerte. Som mennesker er vi livredd smerte, vi prøver som mennesker å fjerne den eller å forbli upåvirket av den , men det er viktig at vi lar oss påvirke av den at vi er villige til å gå inn i de fellesskap hvor mennesker opplever at ingen bryr seg. Smerte gjør oss redde og da Peter tidligere i Mateus evangeliet Jesu forutsigelse av at han skal lide mye for så å dø så forsøker Peter å avise det hvorpå Jesus erklærer at han som han rett forut har kalt den klippe han vil bygge sin kirke på nå blir opplevd som en snublesteinsom kan lokke ham til fall. Smerte gjør oss redde og Peters reaksjon er ofte lik vår. Igjen møter vi og gjenkjenner vi smerten fra vår barndom . Smerten over det å ikke være elsket, over det å være alene, er umulig å bære og gjør alt mulig annet og umulig å bære. Da Jesus kom til jorda så var det for å vise oss at smerten og sårene kan bli en gave og som det en kilde til liv for andre. Dette kan virke som tåketale og det er bare gjennom den hellige ånd  sin medvirkning  at det kan forstås. Enda skal vi gjøre et fremstøt hvor vi møter tre Peter, Maria og Johannes , dessuten er også mange fra L`Arrche fellesskapene klart tilstede i boka  Befriending the Stranger . Peter kunne ikke utestå smerte han bekjente og trodde at Jesus var Messias, han hadde vært vitne til Jesu storhet, han hadde sett han hellbrede syke, velsigne brødet så det holt til mange tusen, gjenoppvekke Lasarus osv . Men da han møtte Jesu litenhet hans smerte og forlatthet, da flyktet han. Etter først å ha fornektet ham tre ganger så flyktet han fra Jesus ved korset. Mange i L`Arche fellesskapene har en sterk erfaring av nettopp å bli forlatt i deres smerte de vil aldri være en suksess. Maria rømte ikke  hun kjente Jesus som det barnet som hadde lidd og fått næring som liten. Hun hadde båret ham i sin kropp. Gitt han bryst , badet hans kropp, og som alle andre barn var Jesus en Gud skapt kropp som trengte kjærlighet fra sin mor for å leve. Maria elsket av et helt og fullt hjerte slik vi trenger å få lov til å elske av et helt og fullt hjerte. Maria opplevde Jesu kropp som Guds fysiske tilstedeværelse og hans kropp var for henne et sakrament som åpenbarte guds nærvær. I hans kropp møtte hun Gud. Når hun holdt Jesus i sine armer så holdt hun Gud og når hun badet ham så tok hun vare på Gud. Og når hun rørte ved ham så rørte hun ved Gud og fikk del i berøringens nåde. Når vi rører ved  og blir berørt av andre så rører vi ved Jesus og vi blir berørt av Gud, de blir Guds sakramenter guds nærvær i våre liv. Når vi møter et menneske som ikke har blitt berørt nok så ser vi at berøring er et sakrament. Ved Jesu kors står Maria hun har sett hans smerte og litenhet, hun kjenner den fra før. Men ved hans kors står og Johannes og han gir Maria til Johannes og han gir Johannes til Maria, de to flykter ikke fra smerten .

 Maria lærer oss noe om det å lide med, å stå der livet gjennom med mennesker som aldri vill bli kurert. De er de mennesker de skal være med sine sår. Jesus ønsker velkommen alt som har smerte, den som er knust. Vi er kalt for å se at ingen smerte ikke noen sår er ubrukbart. Såret er ei gave som kan transformeres til ei livskilde. Det sårede mennesket trenger naturligvis kompetanse fra de som hjelper men vedkommende behøver og en som går med og er der i sårene og smerten.

 

                         Gud kaller oss til en verden av kjærlighet

Vi lever i en komplisert og brutal verden en verden med både synlige og usynlige våpen, en verden med atomvåpen og biologiske våpen, men kilden til våre tårer og vår vold ligger mye dypere enn vår selvsentrering og vår arroganse. Tårer og vold er måter å beskytte oss selv på mot det som er uråd å bære og vår egen sårbarhet. Fra første gang et barn føler seg avist bærer det på en følelse av skyld og bærer i seg en tanke om ikke å være elsket og verd å elske. I meg 54 år gammel gjenfinner jeg tilstadighet den tanken at når jeg er lei meg at jeg ikke er elsket eller verd å elske. Og jeg er ikke alene med de følelsene jeg tror vi gjenfinner den i hver eneste en av oss.

 

                                      Han som svarer på vårt rop.

I et L` Arche fellesskap finner vi som i andre tette felleskap som en familie mysteriøse bånd mellom mennesker, noen av de båndene er mellom Gud og mennesker. Vi har stort sett alle blitt skuffet , såret, og  roper ut vår smerte.

Det mest grunnleggende ropet i et menneske er mamma om det kommer fra et lite barn eller fra en døende person, eller et livredd menneske på en slagmark. Det fundamentale ropet vårt er etter den ømhet, nærhet eller den trygghet ei mor gir. Og skriver Vanier bare en mor kan svare på disse ropene.

Bare Gud kan svare fullstendig på alle våre rop etter fellesskap, og bare Gud kan kalle oss til å leve fullstendig i fellesskap.

 

Gud kjenner oss kjenner vår splittethet og han vet at vi er en mikstur av lys og mørke. Gud kaller oss til å være en venn av den svake og marginaliserte.  Jean Vanier har gjennom snart 50 år ifølge ham selv hatt en dialog med Jesus som en viktig forutsetning for sine tanker og det som er en særegenhet er hvordan han spenner brua fra den antikke filosofi over evangeliene og fram til livet i det postmoderne Europa etter verdenskrigene. Et spørsmål jeg ikke helt vet svaret på er hvor vidt de psykisk handikappede er reele medskapere i hans tenkning eller om han bare leser deres bidrag ut fra tanker som stammer fra farens åndelige univers, Aristoteles lest med katolske briller og bibelen.  Dette vil jeg nå søke svar på i fire svært viktige bøker  tears of silense, Community and Growth, Becoming Human og Man and Woman he made them

 

 

                                        Bøker om menneskene

 

I svært mange bøker behandler Jean Vanier menneskets livserfaringer. Han begynner gjerne med sine erfaringer fra L`arche fellesskapet men viser at de erfaringene han har kunnet iaktta der gjelder også i mange menneskelige sammenhenger ellers. En av de aller viktigste bøkene Jean Vanier har skrevet er boka ”Becoming Human”, og det første han tar for seg i denne boka er menneskets ensomhet . Ensomhet hører det å være menneske til, skiver han, for det finnes ikke noe i den menneskelige eksistens som helt kan fylle behovene til et menneskehjerte. Det å være ensom er vesentlig for vår menneskelighet og ensomheten kan bli en kilde for kreativitet og energi. Energien som driver oss på vegen  for å skape nye ting. Ensomhet er en kraft hos artister, kunstnere, mystikere  og egentlig alle andre mennesker som ønsker å formidle noe fra sitt hjerte, fra sitt liv. Og ensomhet er en kraft som bringer mystikerne til å søke Gud og fra å søke Gud vendes mystikeren sitt øye mot mennesker og får et ønske om å elske ethvert menneske som gud elsker dem. Ensomhet kan derfor bli en kraft for det gode. Men ofte viser ensomheten andre mindre positive sider. Det kan være en kilde til apati, depresjoner og enda  ønsket om å dø. For å få hjelp kan svært ensomme mennesker begå kriminelle handlinger, naturligvis skyldes kriminelle handlinger mye annet enn ensomhet også skriver og Jean Vanier. Noe av det som hjelper de ensomme kriminelle kan være å oppleve et felleskap som bygger på kjærlighet. Det utvikler menneskets menneskelighet skriver Vanier.

Vanier kommer med flere eksempler på hvordan Mennesker går fra Kaos og uorden via Kjærlighet og relasjon til andre mennesker og klarer på den måten å etablere en ny orden. Jean Vanier  gav i 1970 ut boka tears of silence  der han gjennom sin prosa poesi og de medfølgende fotografier viser menneskets ensomhet i den boka som noe entydig negativt. Det er først når mennesket der klarer å sprenge  seg ut av ensomheten at de når ut til andre mennesker. Når ønsket om å lytte blir til virkelig lytting at ensomheten kan bli overvunnet. Denne poetiske  boka som og bærer i seg så mye prosa opplever jeg langt på veg som en bok på veg ut av det fengsel ensomheten byr andre mennesker.  Mange av bøkene muligens alle er så med på å vise fellesskapet sin betydning for mennesker, dette ser vi blant annet  sterkt i bøker som Becoming Human , Comunity and Growt, og Man and women he made them. Men som sagt egentlig er dette et av de viktige temaer i samtlige bøker jeg kjenner av ham.

 

                           Community and Growth

Muligens er Boka Community and Growth  Jean Vanier viktigste bok, den er da også en mye mer omfatende bok enn noen av de andre 330 sider mot for eksempel den brutte kroppen som er omtrent 200 sider kortere, den siste er i bunden form, prosa dikt, og det er vanskelig å foreta en brukbar sammenligning.

Det som gjør den så viktig er imidlertid at i denne boka trekker han inn tanker som er en frukt av samlivet med psykisk handikappede. Dette er inne og bearbeidet i samtlige bøker men etter 25 i fellesskapet så prøver han å se hvilke vokster fellesskapet har gitt. Han gav også ut boka etter 15 år 1979 men jeg har valgt å forholde meg til den som kom i revidert utgave 10 år seinere. Denne boka burde jeg sikkert behandlet enda nøyere enn jeg gjør men velger å la være

da det lett kunne medført at denne artikkelen kunne est enda mer ut enn den allerede har gjort. Ordet Community hos Vanier tror jeg skal forstås på to måter,  fellesskapet av de troende og det konkrete livsfellesskapet et L`Arche fellesskap utgjør. Det er disse fellesskapene Jean Vanier har for øyet og spesielt det siste er det han konkret har i tankene. Og han begynner sin store bok med å beskrive fellesskapets

mange sider. Dette fellesskapet må ha et hjerte en sjel og en ånd fastslår han. Fra å tilhøre en stamme med et språk og å leve i en landsby så lever mennesker nå i store byer med mange språk og mange forskjellige kulturer side om side. Fellesskapet er et sted hvor mennesker hører hjemme hvor de er jordet og finner sin identitet. Det første fellesskap et menneske tilhører er familien, et barns første og aller dypeste felleskap sted og høre til er moras mage. Og da barnet opplever at det ikke hører hjemme hos noen lider det forferdelig skriver Vanier. Og ensomhet blir fort transformert til sterke følelser av skyld . Om tørsten etter å høre til i et fellesskap med andre ikke blir tilfredstilt så kan pinen reise seg med en følelse skyld fortvilelse og hat. Vanier ser her en klar forskjell mellom mennesker fra fattige land og fra vesten, i fattige land lever de ofte med nære godt knyttede familiebånd  i et sterkt fellesskap mens vestens mennesker lever i samfunn hvor båndene innad i familiene er brutt i stykker og hvor menneskene lever svært individualistisk. Og han fastslår at menneskene i en afrikansk landsby fortsatt lever fellesskaps liv. Og mens livets forskjellige spørsmål er et fellesanliggende blant urfolk, så læres vestens mennesker opp i konkurranse fra de starter skolen. Og det er fordi vestens mennesker har mistet sin forståelse av fellesskapet at små grupper her i vest trer fram og forsøker å gjenskape det.

Jo lenger mennesker går i sammen på en veg mot helbredelse og helhet desto mer vil forståelsen for tilhørighet og fordypning øke. Vi tilhører en helhet og faren med mennesker i dag er at de slutter å ha det klart for øyet.  Og begynner å se bare seg selv som sentrum i sin tilværelse og at andre mennesker bare er til for dem. Dette blir skriver Vanier en destruktiv form for egoisme.

 

                            Fellesskapet som et sted for åpenhet. 

Mennesker bor sammen fordi de er av samme kjøtt og blod  eller tilhører den samme landsby eller stamme. Og fordi vi har den samme forståelse av oss selv.

Forskjellen mellom et felleskap og ei vennegruppe er at vi utrykker i fellesskapet vår samhørighet og våre felles bånd. Og vi bekjenner oss til det mål vi deler. Vi ser da også vårt ansvar for hverandre. Et fellesskap skriver Vanier er et sant fellesskap bare når det er åpent for andre , når de aksepterer å være sårbare og viser medfølelse og medmenneskelighet. Den fundamentale holdning et felleskap er på er når de viser åpenhet mot Gud mot andre mennesker og andre fellesskap. Fellesskapet er basert tilgivelse og åpenhet. Sekter setter opp barrierer av frykt for å svare på et behov for falsk trygghet. Et fellesskap bryter ned barrierer og ønsker forskjeller velkommen.

 

                                          Fellesskapet bryr seg

I et fellesskap bryr man seg om hver enkelt, viser engasjement i hverandre og elsker hverandre. Man bryr seg om det enkelte mennesket, ikke bare fellesskapet som en abstrakt størrelse, som en institusjon eller en måte å leve på, nei det er hvert enkelt menneske som teller.  I et felleskap er mennesker alltid der for å bli noe mer. I enkelte grupper kan man bli manipulert eller frykte å bli avvist. Dersom man står i motsetning til de andre. I et fellesskap lar mennesker grenser eller masker falle. Selv om det ikke er lett. Mange mennesker bygger opp sin personlighet ved å gjemme sine sår. Et fellesskap blir til når mennesker ikke lenger gjemmer seg for hverandre, og ikke lenger later som eller må bevise sin verdi for hverandre.

 

                     Fellesskapet et sted for helbredelse og vekst.

Når mennesker kommer fra ensomhet og inn i et felleskap finner de varme og trygghet. Dette gir dem mulighet til å løfte på sine masker , men da de gjør det kan de oppdage at fellesskapet kan være et forferdelig sted, fordi det er et sted for forhold for sårede følelser og man kan erfare hvor smertefullt det er å leve med andre. Det er mye enklere å leve med objekter , bøker, fjernsynsapparater, hunder  og katter enn mennesker. Når vi lever med mennesker vil alt vårt hat, vårt raseri, vår frykt, og vår sjalusi , vår flukt, vårt behov for å dominere og alle sårene fra vår barndom komme fram. Fellesskapet er plassen hvor vår frykt og vår egoisme vil bli åpenbar.  Vi tør å være der med våre brudd og vårt blødende hjerte. Fellesskapet vil vokse til et sted med større åpenhet og mer medfølelse,

Fellesskapet blir et sted for frigjøring og vokster. I hvert enkelt menneske sitt hjerte foregår det alltid en kamp mellom stolthet og medmenneskelighet Hat og kjærlighet, det å tilgi og det å nekte å tilgi, åpenhet og lukkethet.

 

                                   Fellesskapet som tilgivelse

I et fellesskap er det enkelt å dømme og å fordømme andre, vi putter mennesker fort og effektivt inn i kategorier. Han og hun er slik eller slik, når vi gjør det nekter vi det mennesket muligheten til å vokse eller å endre seg. Jesus fastslår Vanier ber oss om ikke å dømme og ikke fordømme. Fellesskapet er plassen for å tilgi. Å tilgi er og å forstå ropet bak handlingene. Kanskje føler de seg avvist kanskje at ingen lytter.

 

                               Fellesskapet som en levende kropp

I et fellesskap er alle med i den samme kroppen

 

Til slutt fastslår Vanier at et felleskap ikke er bygd på kort tid, ja det er faktisk slik at et fellesskap aldri blir ferdig og at det er først når man opplever kroppen som en levende organisme akkurat som kirka er en levende organisme at vi forstår hvordan kirka fungerer. Vi kan i den forbindelse bare notere oss at fellesskapet er en kropp og den består av menneskenes levende kropper . Fellesskapet er grunnet på en kjærlig omsorg for andre handlinger fylt av godhet og ofre for de andre. Disse handlingene må til skal fellesskapet være en levende kropp. Noen mennesker i en slik kropp har sjeldne gaver skriver Vanier. Det kan være innenfor musikk, skriving, som kunstnere, administratorer etc. I et felleskap må man bruke disse gavene for fellesskapets interesse og ikke for den enkelte. Samtidig påpeker Vanier at alt for mange fellesskap former eller deformerer beboerne til å bli for like hverandre. Å bruke gavene betyr rett å slett å bygge et fellesskap.

                    

                                 Fellesskapet som stedet der man blir ett.

Da Jesus gikk den siste vandring med disiplene ba han om at de alle måtte bli ett likesom han og faderen var ett, denne bønna gjentok han tre ganger. Som fellesskap er det vi kan gjøre, at vi går lydige mot dette målet vitende at vi aldri når helt fram.

 

Her burde jeg fortsatt en gjennomgang av denne viktige boka i detalj men velger å gå videre til det viktige hovedkapitlet om hvordan fellesskapet vokser.

 

                                       Å vokse som fellesskap

Fellesskapet vokser som et barn skriver Vanier og han trekker fram den enkeltes liv som ei reise slik er og et Fellesskap. Et menneske må vokse fra stadium til stadium i sitt liv, fra det er en del av moras kropp til det blir voksent og etter hvert og gammelt. Et fellesskap som L` Arche fellesskap eller og ei kirke eller samfunnet går gjennom de samme prosessene, som barndom, ungdom og ei voksen tid hvor fellesskapet utvikler seg.  Idealfellesskapet finnes ikke, vi ønsker oss alle den ideelle mor eller far og blir skuffet da vi ser at våre foreldre ikke er det. Det er få plasser hvor flere mennesker er mer skuffet og dypere skuffet enn i forskjellige typer fellesskap. Noen blir så skuffet over fellesskapet at de velger å flytte ut igjen.

 

                              Den enkelte vokser og fellesskapet vokser.

Skal et fellesskap vokse så må hver enkelt vokse, og vokser den enkelte i fellesskapet så innebærer det at også fellesskapet vokser eller snarere utvikler seg og endres. Årsaken til at mennesker kommer til L`Arche  er forskjellig, noen kommer dit for å hjelpe handikappede, andre fordi de gjerne vil vokse som mennesker. Dette er bra sier Vanier så lenge de ser at deres vokster er bundet sammen med at andre og vokser.

De som kommer fordi de føler at de har noe å tilby mennesker som er svake og fattige får ofte et sjokk fordi de blir oppmerksomme på sin egne svakheter og begrensninger. Vi vil helst se bare gode kvaliteter i oss selv. Det å vokse begynner i det øyeblikket du aksepterer dine svakheter. Samtidig er det tydelig at de som lever i et fellesskap noen ganger spør seg selv om de å fellesskapet vokser og da svarer Vanier med å sitere fra Kjærlighetens høysang om vi eier alt ekstraordinært, om vi er fullkomment heroiske men ikke har kjærlighet da vokser vi nok ikke. Kanskje er den mest nødvendige kvaliteten for å vokse at man har innlevelse i andre sitt liv og at man gir tid, det å vokse tar tid. Ingenting blir nådd på en dag. Skal man leve i et fellesskap må man være venn med tiden.

En av de viktigste ting for å vokse som et fellesskap og som mennesker er å gi seg hen til sannheten enda og kanskje spesielt når den sårer og gjør vondt. Og det finnes ingen som vokser dersom falskhet, illusjoner og redsel for sannheten blir en del av fellesskapet. Ikke noe fellesskap kan vokse dersom man er redd for å si ting. I L`Arche fellesskapet har de erfart at noen blir hyperaktive og at de ikke vet hvordan de skal stoppe eller slappe av, Desto mer mennesker blir aktive og får ansvar i fellesskapet desto mer bør de bli mennesker som søker kontemplasjon. Det kristne fellesskapet må være et fellesskap må være et liv hvor man søker et liv i bønn nær Gud hvor man tilbringer tid i stillhet.

 

 

                             Bønn, arbeid og fellesskapsliv

 

Noen fellesskap starter med å arbeide for de fattige først og fremst og dersom de ikke når fram til et liv i fellesskapet som inkluderer bønn og stillhet vil de gjerne forbli en samling av hyperaktive. Som kan brenne ut etter hvert.

Andre begynner som bønnefellesskap og utvikler seg etter hvert til å bli fellesskap som ser de fattige sine behov å ønsker å utvikle et virkelig engasjement for dem. Dersom de ikke utvikler seg fra bønnefellesskapet så vil

lett fellesskapet gå i stå.  Liv i fellesskapet krever ved siden av og arbeid for de som trenger hjelp, fattige., at man hele tiden er nærværende.

Dersom man som fellesskap som skal tjene de som trenger det er man nøtt til å kunne lytte og man må hele tiden vokse i evne til å lytte. Å man må kunne være stille skal man kunne lytte. Og dersom man ikke lytter så vil fellesskapet ikke kunne vokse.

 

                                           Det sunne fellesskapet

Når et felleskap er sunt fungerer det som en magnet på andre , Og fellesskapets sunnhet kan måles i evnen fellesskapet har til å ønske andre velkommen. Det er et svakhetstegn ved et vært fellesskap dersom det i for stor grad strukturer og søker sikkerhet. Dersom fellesskapet hele tiden blir opptatt av det som skjer på utsiden av fellesskapet når de snakker om seg selv og sine problemer så er det tegn på at det fellesskapet vil kunne dø.

 

Til slutt vil jeg på spørsmålet om at felleskap vokser si at det Jean Vanier peker på som det som viser at fellesskapet er et ekte fellesskap og ikke ei sekt, er at det alltid og på svært mange måter er åpne for andre. Og så lenge de er nær sine røtter så vil de alltid kunne være åpne for andre.

Jean  Vanier har skrevet mye mer om hvordan fellesskapet skal vokse som et godt og sunt fellesskap, men jeg stopper her.

 

                                                

                               Næringa, det daglige brød

Skal man vokse må man få næring, eter man ikke så dør  man. Man må vokse åndelig og da behøver man jord, luft, vann og sol som ei hver plante. Fellesskapet er grunnen der må man bli plantet., slå rot vokse gi frukt og dø, slik at andre kan leve.

 

Som mennesker er vi svært motsetningsfylte deler av oss elsker lyset og Gud og ønsker å ta vare på vøre søsken i troa og ellers, samtidig finnes det i oss alle en noe i oss som ønsker å dominere, som ønsker suksess. Noe i oss som ønsker å bl omgitt av applauderende venner og samtidig går vi alle rundt med ganske mye sjalusi og aggresjon.  Så lenge mange av våre dypeste motivasjoner ikke er klare for oss vil vi forbli svake og ukonsekvente.

Skal en vokse som fellesskap må man hele tiden søke helhet, og alle som lever i fellesskapet må og søke helhet i sitt liv. Hver enkelt person i fellesskapet må søke  næring i kjærlighet og fellesskapet må leve ut fra et bud om kjærlighet.

På grunn av de forskjellige menneskene i fellesskapet sin rikdom og kompleksitet vil alle behøve forskjellige typer nærig på vegen mot helhet. Noe er føde for hjertet noe for hjernen noe for sjenerøsiteten  osv.  En reise mot helhet innebærer en fordypning i det personlige. Reisa er lang og både den enkelte og fellesskapet vil behøve næring ofte. I livet trenger man næring hver dag og et godt liv innebærer næring flere ganger daglig.                

 

                                        Ordet er brød

Ordet er ei kilde til energi, styrke og håp, men bare ord som rører hjerte gjør dette. Det er ordene som ikke er abstrakte og basserte på forskning og rasjonalitet som gjør det, ordene som åpenbarer tro, håp og kjærlighet hos taleren. Måten noe sies på viser om det som sies er noe et menneske ønsker å gi videre som vedkommende har fått eller om han eller hun ønsker å vise sin kunnskap eller hvor klok vedkommende er. Å lytte til et levende ord som går ut av hjertet er ikke det samme som å motta et budskap fra ei bok.  Levende ord som går ut av mennesker kan bli sakramenter som bringer lys og Jesu nærvær hos andre mennesker.

 

Jean Vanier understreker at Ordet fra Gud om Jesus, om evangeliet er livets brød som vi aldri kan få nok av verken som enkelt menneske eller som fellesskap.

  

                                         Hvile og avslapning 

Det er viktig at man får hvilt ut at man får hentet krefter, det kan mennesker gjøre på mange måter, men mennesker vil bli utbrent og følelsesmessig ødelagt dersom vedkommende ikke får hvilt ut fastslår Jean Vanier. Det å hvile ut er å sørge for at man får den næring man trenger det og. Ingen er tjent med at man arbeider til man stuper selv om det kan virke heroisk. Jean Vanier advarer mot mennesker som er over intense og ikke klarer å hvile ut, de flykter fra sin eget rop etter vennskap skriver han og de kan flykte fra følelsene i egen seksualitet mener han. Som ung kan man undervurdere behovet for hvile og Jean Vanier forteller at han gjorde det selv i 1976 og derfor måtte tilbringe 2 måneder på sykehus bare for å komme tilbake til sine krefter. Hvile opg avslapning er noe av det viktigste i å få nok næring i et fellesskap.

 

                                      Føde for tanken  

 Akkurat som hvile er viktig så er og føde for tanken viktig. Dette gjelder for en psykisk handikappet som for et hvert annet menneske, dersom vi ikke ser deres intellektuelle behov så er det en stor fare for at vi er snobbete på de såkalt normales vegne. Det er viktig å kunne vende tanken mot enkelt objekter eller sammenhenger, da vil vi oppdage at Guds lys er inne i det som tanken beveger seg rundt . Og han sier rett ut at man bør ikke bare lese det som er nyttig. Vi må lese å prøve å forstå ting for deres egen skyld for det stimulerer oss og gir oss overskudd.

 

                                        Det å vokse er å få føde

Det å føle at man vokser og gjør framskritt er ei svært viktig næring for et menneske i fellesskapet. Noen ganger må man vente lenge på opplevelsen av å vokse, men når man kan gi hjelp til en psykisk handikappet så føler man at styrken vokser i en og at man får næring til sitt eget liv.

 

Blant andre ting som Vanier trekker fram som næring for mennesker og for fellesskapet så nevner han vennskap, det å dele med andre hva man vet å har erfart og personlig bønn uten at jeg går inn på dette som Vanier har behandlet ganske nøye. Tre ting til som han nevner som viktig føde vil jeg imidlertid trekke inn.   

 

                                           De fattiges øyne           

Noen ganger er et lite bevis på takknemlighet fra en som er i nød er fattig den største resurs og næring et menneske kan få. Et vennlig blikk fra en sårbar kan få oss til å hvile ut og å føle en stor grad av takknemlighet. Og takknemlige øyne fra mennesker i virkelig nød slik Vanier forteller at han møtte i sammen med Mor Theresa i Calcutta enkelte fattige som det lyste takk i øynene til, noe som har gitt han svært mye energi. Og Jean Vanier hevder at fellesskap som stenger de fattige ute fra seg stenger Gud ute. Det betyr ikke at alle klostre må åpne sine porter for trengende men at de må kjenne til de og holde sine bønner nær til dem og deres liv. De fattige viser oss rett og slett Kristus.

 

                                        Å være brød for andre

Enkelte mennesker forstår ikke hvilken næring de er for andre, deres smil, deres kjærlighet deres omsorg gjør at de er Kristus for andre. Dersom vi spiser det brød som vi får i nattverdmåltidet så blir vi brød for andre for da er vi en del av Kristi legeme.

 

                                      Nattverden, navet alt dreier rundt

Da jeg besøkte L` Arche for første gang i 1977 så var kommunionen på La Ferme hvor Pere Thomas Philippe feiret gudstjenester, prekte og underviste det stedet hvor alle hentet næring fra. Dette understrekes sterkt i Community and Growth av Jean Vanier. Han understreker den næring som er i fellesskapet sin bønn ved nattverden både for den enkelte og for fellesskapet. Det fellesskapet som slutter å rope til Gud slutter også å høre de små sine bønner og slutter å leve for andre . Et felleskap må være et tegn på Jesu død og oppstandelse og dersom fellesskapet slutter å ha det som sin forutsetning og begynner å splitte seg opp.

Nattverden er en nærende handling både for fellesskapet og for hver som tar del i det. Nattverden er takksigelsen for hele fellesskapet som gjennom handlingen blir et legeme i Jesu Kristi legeme. Nattverdens offer som også er en bryllupsfest kaller oss til å gi våre liv til Faderen for gjennom det å bli brød for andre, og der ta del i kjærlighetens bryllupsfest.

Mange L`Arche kan ikke snakke utover det å uttrykke kjærlighet og frykt via sine kropper men de synes å ha en dyp forståelse for hva nattverden gir dem skriver Vanier. De lever i et fellesskap med andre mennesker og er fullstendig klare for et fellesskap med Kristus.

Symboler og berøring er viktige for å skape fellesskap, feiringen av Jesu legeme er mektige tegn på fellesskap. Den fattige er alltid tilstede i nattverd handlingen, det du gjør mot disse en av mine minste det gjør du mot meg. I de fattige er Kristi kropp synlig tilstede og kirka mister Kristus når man ikke ser han når vi ser de utslåtte og de fattige. Deres knuste legemer finner sin mening i Jesu knuste kropp.

 

Og Vanier fremhever at når det sårbare legemet blir sentralt i kirka så får Maria en spesiell plass, mens apostlene blir helliggjort via Jesu ord så blir Maria helliggjort via hans legeme . Hun stod ved korsets fot ved hans knuste og døende legeme da de andre flyktet. Hun var fattig som de fattige er fattig og de kjenner seg igjen i henne. Her er Vanier en tydelig katolsk mystiker.

Alle kristne er muligens kalt til å gå fra lyset og skjønnheten i ordet til fattigdommen og hjelpeløsheten i kroppen . Gud ble menneske i en liten kropp som trengte å bli holdt, matet og elsket, et lite barn som søkte og gav fellesskap, kommunion.

 

                                   Møtet med det delte nattverdbordet

Man hadde aldri planlagt å bli økumeniske felleskap i L`Arche  , gjennom de som sluttet seg til så var de det bare. Dette medførte at det å dele kristenhetens helligste fellesskapshandling med de andre beboerne ikke var selvsagt. Jesus ba om at de alle måtte være ett akkurat som faderen og han var ett. Men ettersom det er en virkelig gave og nåde i fellesskapet så er det også  en smerte i det.

Og gang på gang har man erfart at smerten og forkjelligheten er vanskelig å bære når de også lever i sammen, men det er man med dagens oppsplittede kirkevirkelighet tvunget til. Og et fellesskap som består av mennesker fra  forskjellige kirker og ofte samtidig fra forskjellige land og kontinenter. Enda forskjellige Religioner kan vi møte i et L`Arche  fellesskap. I et fellesskap som det man finner i India så vil man ikke bare møte andre kristne men enda andre religioner som lever side om side med en i de samme fellesskapene og mennesket vil der møte en virkelighet hvor likeverdigheten strekker seg helt inn i tilbedelsens rom.  Dette vil imidlertid si å leve og å utdype ens egen kirkeidentitet. Samtidig som det vil måtte medføre at en elsker det som er forskjellig. Med alle de lidelser det delte nattverdbordet og den splittede kirka er bærer av, kan vi enda nære oss brødet som også blir et smertens brød. Alle avskyr vi smerte og prøver å rømme fra den derfor kommer spørsmålet om interkommunion opp gang på gang, noen ganger ganske tøft. Å leve økumenisk

er å leve og fordype det vesentlige i vår felles tro på Jesus. Et medlem av et fellesskap må derfor være grunnfestet i sin egen tradisjon og elske den. Det betyr og at man er fullt ut kalt av Kristus til å spise smertens brød. Om man i L`Arche ikke kan dele nattverdbordet så kan man ellers dele matbordet ellers , bordet til de fattige , til de handikappede , lamme og blinde. Og vi vil der oppdage forbindelsen mellom Kristi knuste kropp ved nattverdbordet og de lidendes knuste og brutte kropper. Vi er på en spesiell måte brakt sammen i Jesu hjerte.

 

                                        Menneskene og hva de  tilfører felleskapet.

Noen har oppgava å lede fellesskapet, og det å ha autoritet er ei viktig gave til  den som er gitt den og det er viktig at noen i fellesskapet har den gava.. når jeg trekker dette  fram så er det fordi tanker om ledelse er viktig i spørsmålet om synet på  seg selv og i synet på andre mennesker. Et stort kapitel i Community and growth heter Authority as a Gift .  Jean Vanier er svært opptatt av at de som har ansvar tar på seg det ansvar de har, og ikke prøver skyve ansvaret over på andre. Dette ansvaret kan et menneske ta på seg  når det ser seg selv som en fars - mors figur i fellesskapet. Den første autoritetsmodell et barn møter er sine foreldre og de to er ansvarlige for barnets utvikling. Jean Vanier knytter autoriteten stekt opp mot barnets fysiske forhold til mora fra livet i hennes kropp og at barnet får sin føde fra hennes kropp. Men denne nærheten til foreldrene er det som utstyrer barnet og setter det i stand til å forlate familien, Jean Vanier mener at nettopp dette er farens viktige oppgave i fellesskapet å gi sine barn mot ti å gå videre, og han er med å åpner  nye dører, nye veier i sette menneskets veg og liv. Og Jean Vanier mener mange mennesker har lidd under fraværet av en far i sin oppvekst og dette har gjort vegen videre vanskelig i manges liv. En fars figur må alltid elske de han står som far i forhold til.

Å vise autoritet er å føle ansvar for andres vokster, og å vite at den andre ikke er ens eiendom og er et menneske. Den største faren mennesker med autoritet  utsettes for er at de manipulerer andre mennesker. For det andre mennesket har sine egne mål ikke autoriteten sine. Mange er redd for å ta på seg ansvar og de er ofte av den oppfatning at en autoritet mangler varhet og nærhet. En autoritær leder eller far klarer ikke å gi et menneske evne eller lyst til å være autoriteter. Kjærlighet er den viktigste regel som gjelder for autoriteter, man må  dessuten vise rettferdighet i den kontekst man ti enhver tid befinner seg i. En Autoritet bør dessuten ha evnen til å lytte , se menneskers behov kunne gå inn i personlige relasjoner, tilgi og å eie tillit til andre. En autoritet skal ikke først og fremst gi ordrer men kunne lytte og gi råd. En leder må kunne organisere fellesskapet slik at alle finner sin plass. De som lever i et fellesskap oppdager fort om de med ansvar elsker dem og ønsker at de skal vokse og viser dem tillit. En leder er alltid en modell og lærer bort mer med hvordan han er enn hva han sier.

 

         Menneskene henter alltid sin autoritet i et kristent felleskap fra Gud.

De som konkret setter et menneske til å lede et fellesskap kan være valgt av andre i fellesskapet, de kan ha fått sin autoritet fra noen som er over dem i systemet men deres rolle er til syvende og sist gitt dem av Gud. Å være autoritet er et stort ansvar. Men de mennesker Gud har gitt et oppdrag til vil han og gi visdom til. En som bærer et ansvar vil og oppleve at han noen ganger står alene Denne ensomheten er og garantien for nærværet, lyset og styrken fra Gud samtidig som det og oppleves som det kors som autoriteten bærer i seg. De som har Autoritet må alltid ta hensyn til andres mening men de må ikke bli fanget av deres meninger.

 

                                    Å være leder er og å være tjener

Å være leder  er alltid å ha det fundamentale målet for øye. En leder skal alltid holde fellesskapet i kontakt med det som er vesentlig i det. Ønsker lederen å være en tjener så må han lene seg mot faderen og mot resten av fellesskapet.

Ledere må å bestandig huske at i evangeliene så er det de fattigste og mest ordløse som er mest verdifulle og nærest til gud. I et L`Arche fellesskap er dette svært tydelig

Vanier forteller at han har besøkt fellesskap som har lidd kraftig fordi ingen har vært i stand til å vise visdom i lederskapet men han vil ikke se på de lederne som dårlige som sådan.

 

Lederen i et kristent fellesskap må kunne vise hvordan man tilgir og bør ha tilgivelse som et tydelig tegn og som modell.  Samtidig må han – hun ha tålmodighet med fellesskapets treghet.

Og til slutt de må kunne la hele fellesskapet bli involvert i ledelsen av fellesskapet. Og alle må føle at de har en viktig oppgave i fellesskapets videre liv.

 

Det finnes egentlig svært mye annet jeg kunne  og burde tatt opp som Community and Growth  behandler både innenfor forskjellige gaver som finnes i et felleskap, det er livsviktig for fellesskapene at de åpner seg og ønsker andre velkommen inn, og at menneskene i fellesskapet og de som møter det får gode og reelle møter.  Dette vil jeg imidlertid la ligge, det samme vil jeg med det han skriver i kapitlet om dagliglivet i fellesskapet

 

                                      Feiringer i fellesskapet

I hjertet av et fellesskap er feiringene, å kunne skape fest er det viktigste av alt, feiringen er fellesskapets måte å vise glede på. Fattige mennesker i Afrika feirer  de viktige begivenhetene i syv dager.  Å feire gir næring til de som feirer og er også en stor resurs. Fellesskapets måltid er den viktigste feiringa man har. Vi må naturligvis huske at vi omtaler Nattverden som ei feiring og at det hos Vanier går ei linje fra enhver feiring til den feiringa. Jeg tror at uten at man feirer og ser reelle grunner til å feire i sammen med de andre så dør fellesskapet som et fellesskap. Han er samtidig opptatt av at alle i et fellesskap skal føle at de er med på og kan ta del i feiring, at ingen skal føle seg ekskludert. Fellesskapet og den enkelte sin mest livgivende næring kommer fra skapes i slike øyeblikk av feiring mellom de som hører til der og de som er gjester der. Og han sier at fellesskap som er triste er sterile og slike sterile fellesskap vil dø.

 

                                    Konkluderende merknader i boka

 

Fellesskapet er stedet for tilgivelse, feiring, vokster og frigjøring. Men hvert menneske bærer med seg sår, sår som er skapt i vår ensomhet og av vår ensomhet. Selv ikke det vakreste fellesskap kan helbrede de ensomhetens sår vi bærer med oss. Livet i fellesskapet kan hjelpe oss ikke å rømme fra våre sår men å forbli der og å se at kjærlighetens realitet fortsatt er der. Fellesskapet er et sted hvor vært menneske opplever seg båret av de andre med sine sår og hvor den som blir båret og er med å bærer de andre.

 

 

                                      Man and Woman He made them

En av de vikige bøkene som Jean Vanier har skrevet er boka Man and Woman He made them her møter vi en nær tenkning om mennesket, mennesket i samfunnet, mennesket som seksuelle mennesker osv. Noe som er tydelig er at vi er alle mennesker som trenger andre mennesker. Dette skriver en annen sentral person i L`Arche, Henri Nouwen, noe om i det forord han har skrevet til denne boka. Nærheten, intimiteten, det som forener og det som skiller, seksualiteten, den ”normale”, den handikappede og den homofile er alle mennesker med sine liv sine behov og sine lengsler. Og når Jean Vanier gir seg i kast med slike konkrete problemstillinger som for eksempel homoseksualiteten, så kommer han ut med et standpunkt jeg er dypt uenig i. Jean Vanier ser homoseksualiteten som en tilstand du kan frigjøres fra. jeg klarer ikke å se at kjærlighet mellom to mennesker som lever sammen på like vilkår er noe man må frigjøres fra dersom de to er av samme kjønn. Så på dette punktet som splitter sterkt den norske kirke og hele kristenheten er min vurdering den motsatte av Jean Vanier. Så selv om jeg vurderer Jean Vanier som en fremtredende tenker er det områder hvor måten jeg ser på ting på er svært forskjellig fra ham. Nå handler denne boka om svært mye annet enn det forutnevnte, og en av de ting som denne boka peker på og som vi som mennesker ofte overser er rett og slett : Hva med den handikappede og hennes/hans liv og drømmer. Vi drømmer alle om det å finne lykken, det gjorde Jean Vanier da han startet sitt samliv med to handikappede mennene Philippe Seux og Raphael Simi i Trosly Breuil. Men det gjorde også de to andre, de var mye mer lik ham enn han forstod i utgangspunktet. Noe han skriver i forordet til boka Made forHappiness. Dette er noe av det som jeg opplever at boka Man and Woman he made them virkelig går inn i en sterk og fruktbar refleksjon om. For en handikappet er ikke bare en handikappet han er og mann eller kvinne. Som er fylt av lengsler og håp akkurat som oss. De har også behov for å føle at de er elsket og at de er verd å elske akkurat slik som vi andre . Mange betrakter den psykisk handikappede som en person som skal være glad om han har et varmt og godt hus, nok mat og de klær de behøver. Men de er mennesker lik oss og må sees som det. De behøver og å få knytte bånd til andre mennesker og å få lov til å skape sine relasjoner med disse, uten å føle at de bare møter mennesker som utøver sitt yrke, men noen som virkelig utgjør deres ”familie”. Han kan nevne eksempler på mennesker med Downs syndrom som ønsker å inngå ekteskap, og som klart i like stor grad som oss ”normale” kan utvikle kjærlighet til andre. Enda så ser han klart at vi må sette grenser i disse menneskenes livdsutfoldelse, da det ikke er i stand til å ta fullt ut ansvar for det de gjør.

 

                         Mennesket i Jean Vanier sine tanker

Om jeg skal forsøke å summere opp noen av tankene fra L`Arche om mennesket så er det for det første at utgangspunktet for menneskesynet at vi er skapt av Gud med den kroppen vi har, og kroppen slik den er utformet er et uttrykk for Guds vilje med oss. Mennesket med den kropp og de handikapp det har er slik det skal være. I og med at vi legger en Aristotelisk forståelse av kroppen til grunn så er jeg slik jeg skal være. Jeg er ikke et utkast på vegen mot det riktige mennesket, jeg er den jeg skal være. Det er også Jesus som det sanne mennesket som vi møter hos Jean Vanier. Jesu menneskelighet  er det viktigste i det bildet som vi møter av Jesus i de bøkene jeg har nevnt av Jean Vanier. Selv om Hans Enhet med faderen, hans Guddomlighet, også sterkt understrekes. Aristotelikeren Jean Vanier begynner sin kristologi i Jesu kroppslighet i hans sanne menneskelighet.

Mennesket Jesus Kristus er en av menneskeheten. Dette understreker Jean Vanier og det er dette som gjør han til menneskenes frelser på korset. Og i forståelsen av Jesus, i hans kristologi ligger mye av hans forståelse av hva et menneske er gjemt. Trolig hadde ikke hans fortolkning av Aristoteles blitt som den er i dag uten det  liv han har delt med Psykisk utviklingshemmede. Og ganske sikkert ville heller ikke hans kristologi blitt som den er i dag uten møtet og samlivet med mennesker i L`Arche fellesskapet. Der ble Kristus tror jeg virkelig kledd i de utslåtte sine klær hos ham. Kristus ble de knekkede sin forsvarer hos ham når og Jean Vanier selv ble en forsvarer av de knekkede.

I ei bok som tears of silence møter vi  det knuste mennesket, det gjør vi på en mer indirekte måte i boka Community and Growth . Det er klart at det knuste mennesket er en viktig bidragsyter til å forstå hvem mennesket er etter Jean Vanier sin oppfatning og muligens den viktigste bidragsyter til fellesskapet.

I de knuste ser Jean Vanier de som skaper virkelig framtidas fellesskap både i kirka men og etter min oppfatning i samfunnet ellers. Noe av det viktigste  for et menneske er at det opplever seg feiret, og noe av det som gav meg en følelse av å være viktig var at jeg fikk være med å feire ting i fellesskapet Mariahuset, og at fellesskapet noen ganger feiret meg også. Det å  se og å feire andre tror jeg er en av de viktige tingene i Vanier sitt menneskesyn.

 

                                      Avsluttende kommentar

 

Når jeg bestemte meg for å skrive ned noen av de refleksjoner jeg har gjort  ut fra L` Arche  bevegelsen og hva jeg opplever at dens grunnlegger har betydd for meg så er det ut fra en opplevelse av å stå i gjeld til den. Hadde jeg vært en fagfilosof hadde jeg ganske sikkert forstått og reflektert annerledes over Jean Vanier som tenker. Samtidig så ser jeg at det å forsøke å gjennomtenke tankene fra L`Arche har gjort at jeg har oppdaget nye sider ved selve bevegelsen og meg selv. Jeg har blant annet måtte erkjenne at den katolske teologi er viktigere og spiller en større del i mitt tankeliv enn jeg har vært villig til å  erkjenne enkelte ganger som protestant.

 

Om Kristoffer Jansson  heter det at han levde mer enn han sang. L`Arche er et livs felleskap hvor trolig det å få dele rom, brød, tid og bønn er viktigere enn noe annet og at det som kan mangle av tankens stringens i fellesskapene, tar fellesskapene igjen i kjærlighet til mennesker og respekt for de som er annerledes.  

 

I Mariahuset møtte jeg Bunte et av barna i huset, i Februar 1976. Etter noen år i januar 1978 døde Bunte brått. Wera Sæther skreiv ei lita bok om Bunte Barnet døden og dansen.  Denne boka, eller aller mest Bunte selv,  har vist meg hvorfor ikke mennesker i sin nakenhet, med sin kropp, med sine føtter og sin dans passer inn i kirka. I boka finner vi følgende to korte tekster.

De forteller meg noe viktig om Gud og også noe viktig om mennesker.  Jeg tror de to tekstene er tekster som Jean Vanier ville kunne istemme i sin forståelse av Gud og mennesker.

                                            Jeg tror ømhet er Guds navn

                                            og nåden store skuldre

                                            jeg tror vist underlig

 

Og enda ei tekst fra samme bok som sier og noe viktig om Gud og mennesker for meg.

                                          Gråten

                                          Den drar ikke bort

                                          Den bare kryper

                                          innunder

                                          alle stemmer

                                          Den søker ly

                                          der alene Gud                                        

                                          tør lete

 

 

 

Litteraturliste:

 

Bøker av Jean Vanier

 

In Weakness Strength, fra 1969

Tears of Silence, fra 1970

Community and Growth, fra 1979

 Man and Woman he made Them  fra 1985 

Den brutte kroppen,  norsk oversettelse fra 2003 boka er fra 1989.

Jesus the gift of love, fra 1994

Becoming human, fra 1999

Made for Happiness, fra 2001 

”Befriending the stranger, fra 2005

 

Thomas Phillippe

 

Retreat Avec Marie  fra 1973

 

Wera Sæther

 

Barnet, døden og dansen   fra  1978