Stillheten efterpå

 

      TANKER DET ÅRET ROLF JACOBSEN FYLLER 100 ÅR.

Hans diktsamling ”Stillheten efterpå” ble utgitt i slutten av oktober 1965

 

I 1965 kjøpte min bestefar ei diktsamling av sin venn fra oppveksten Rolf Jacobsen: ”Stillheten efterpå”. Denne viste han til meg. Det hadde ganske sikkert kostet ham en del å kjøpe ei bok av en som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen, jøssing som min bestefar sjøl var. Men som sagt de hadde kjent hverandre under oppveksten på Flisa. Men da min bestefar begynte å lese diktsamlinga ble han stille, her var verken rim eller rytme, så boka ble ikke nevnt igjen av han. Da jeg sjøl som 11-åring prøvde å lese den ble jeg og grepet av en stillhet efterpå da jeg absolutt ikke fant, som 11 åring, at dikt uten rim og rytme var å betrakte som dikt.

 

”Stillheten efterpå” er i norsk dikthistorie fremhevet av litteraturviteren Havnevik som Jacobsens fremste samling, et synspunkt jeg deler. Før jeg går inn på ett av dikta i samlinga, vil jeg gå ei runde via krigen og Trond Tendø Jacobsens bok om faren fra i år  ” Kjente jeg deg ”, gitt ut på Rolf Jacobsens hundrede fødselsdag i mars måned.

 

Da de to Jacobsenbiografiene til Røsbak og Lillebo kom på slutten av 1990 tallet resulterte det i en diskusjon om Rolf Jacobsens samarbeid med naziregimet og hans skjuling av dette etter krigen. Om temaet var utdebattert eller ikke vet jeg ikke, men da Trond Tendø Jacobsen ga ut si bok om faren så resulterte ikke det i noen stor debatt selv om han behandlet dette temaet

enda engang. Nå er det knapt mulig å reise tvil ved det fakta at Rolf Jacobsen samarbeidet med nazimyndighetene under krigen all den stund at han var redaktør innsatt av dem for Glåmdalen under krigen. Som Trond Tendø Jacobsen fastslår i innledningen sin bok ble Rolf Jacobsen dømt for dette forhold etter krigen og satt internert i nærheten av Kongsvinger.

 

        Kjærligheten den skjulte understrømmen.

Boka svarer egentlig ikke på hvorfor han havnet på feil side under krigen, men vi får vite en del om vegen videre fra krigen og tilbake til samfunnet og om kjærligheten mellom Petra og Rolf Jacobsen.

 

Natur, jern, mekanikk, sivilisasjonskritikk, ja enda stillhet og tro er blant det som ligger åpent i dagen, i linjene i Rolf Jacobsens diktning. Kjærligheten stikker hodet opp et par steder og kan ses som en skjult forutsetning, særlig om man leser dikt og brev som Trond Tendø Jakobsen har utgitt i boka han har kommet med om faren ”Kjente jeg deg”.

 

Som ung skrev Rolf Jacobsen noen visetekster under navnet Rolf Høvre og mange av disse visene var kjærlighetsviser, der det enkle og banale, rimet og rytmen er på plass. Jeg tror de samtidig forteller oss at kjærligheten var viktig, ja motoren hos Rolf Jacobsen, kanskje allerede før krigen da han skrev ”Jord og Jern” og ”Vrimmel”.

 

Brevene til Rolf Jacobsen forteller oss svært mye jeg ikke finner i de to store biografiene.  Blant annet historia til en landsvikdømt forfatter sin veg tilbake til samfunnet og den samme personens troshistorie som løper parallelt. Det som allikevel griper meg mest er den uendelige kjærligheten mellom Petra og Rolf som både i brevene og i dikt han har skrevet mellom dem blir så tydelig. Slik diktet Du og jeg fra 1947 viser oss så vakkert i vers 2.

 

               Vil du være den viftende vestenvind

                                    min vestenvind

                Så er jeg de fjeller tunge

                Da stryker du skyene fra mitt sind

                                    ja fra mitt sind

                og gjør mine tanker unge.

 

Hvert eneste brev i Trond Tendø Jacobsens bok forteller så å si i hver linje om kjærligheten mellom de to.

 

Rolf Jakobsen sine diktsamlinger mangler nesten helt jeg-dikt selv om unntak finnes, men når kjærligheten skal kles i ord så må jeg-ordet med, og da vender et annet språk med rim og rytme tilbake. Kan hende er det årsaken til at de i liten grad har funnet veg inn i hans diktsamlinger. Unntaket er ”Nattåpent” som har kjærlighetsdikt uten rim og rytme.

 

 Jord og Jern, natur og sivilisasjonskritikk, stillhet og tro.

 

Fra første diktsamling av møter vi jorda og jernet, elementene og maskinene. Det er ikke noen enkel naturromantikk her, de moderne innretningene gir oss bilder som kan fungere for moderne mennesker. I et dikt som ”Byens metafysikk” fra ”Jord og Jern” er både natur og modernitet, mennesker og mekanikk inne i det samme diktet. En linje trekkes i dette diktet fra sigarettgloa via røkelsesrøyken til det evige liv. Gjennom hele forfatterskapet, i dikt etter dikt møter mennesker og naturen det moderne. Rolf Jacobsen bruker lang tid på diktene fra inspirasjonen til det ferdige diktet, Diktet Pavane tar 20 år.

 

I samtlige diktsamlinger er det dikt som burde tekkes fram, dikt som i nye bilder viser oss møter mellom levende liv og mekanikk. Samtidig blir den troende dikteren tydeligere fra samling til samling.

Stillhet og gudstro blir stadig viktigere ut gjennom forfatterskapet.

 

                Stillheten efterpå

 

Et dikt fra ”Stillheten efterpå” vil jeg la stå som et eksempel på et møte mellom ord og stillhet hos Rolf Jacobsen:

 

 

                 Lavmælt

              Ord

              Bare små

              små ord

              og lavmælt

              nesten uten pust

              for oss

 

              som brukne strå

              ord uten lys

              og nesten uten form

              ord som hos trær

              små halv-ord

              som i søvn

              for oss

 

              mellom alt det store

              små små ord

              å gjemme bort

              på baksiden av en hånd

              og ved din øreflipp

              små ord

              helt uten lys

              som dyr

              og gress

 

Det er nesten som om ordene for mennesker alltid blir for store, at de må forbindes med dyr og planter som mangler ord skal det ikke tales for høyt.

Stillheten blir etter hvert et sentralt tema i hans diktning, selv har jeg funnet det igjen som et tema i mitt liv, noe jeg aldri slipper helt ifra. Og man håper å møte en som godtar stillheten hos deg samtidig som du hele tiden håper, lengter etter at den du har møtt, den du elsker skal rive deg ut av den.

 

Petra var den som rev Rolf Jacobsen ut av stillheten og da hun var borte var han overlatt til ensomheten, savnet og stillheten efterpå, slik Rolf Jacobsens siste dikt fra den 20 september 1992 viser.

         

          Alene

          Er et ord

          Alene

          Bor i huset

          Alene

          Går over gulvet

          Sitter i en stol

          Alene

 

 

               Epilog       

Øystein Rottem omtaler i, Norges litteratur historie, Rolf Jacobsens diktning som ”etapper på veg mot stillheten”. Og når Olav Vesaas gir ut si bok om Rolf Jacobsen avslutter han hele boka med diktet ”Stillheten efterpå”. Enkelte har sett på Rolf Jacobsen sine dikt som salmer i mekanikkens og modernismens tidsalder. Salmer hvor troa finner andre ord, andre bilder og en annen rytme. Det kan være noe i dette.

Vegen mellom stillhet og tro er uendelig kort hos Rolf Jacobsen. Trond Tendø Jacobsen har løftet fram Rolf Jacobsens katolske tro som noe helt fundamentalt, men det til tross det er allikevel kjærligheten mellom Rolf og Petra, som er det som bar livet og diktningen fram, jeg først og fremst sitter igjen med av ny kunnskap etter møtet med boka ”Kjente jeg deg”.

 

Denne kronikken er en takk til en dikter som har betydd mye for meg 100 år etter han ble født, men og til Trond Tendø Jacobsen som har vist meg at det var mye jeg ikke visste om han.