søndag 30. desember 2012

Wera Sæther sine India bøker


                   Seks bøker ”Rett Øst”, møter med India.

 

                                                 Introduksjon    

For kort tid siden ble det meg fortalt hvordan finanskrisen gjorde de fattige i verden enda fattigere, og blant de fattige er kvinner de mest fattige og jentebarn de som oftere blir misshandlet og missbrukt enn noen andre. Wera Sæther sine tre bøker om barn i og nær Calcutta, lar oss først og fremst møte to jenter, Sara og Uma, som ikke er missbrukte og bøkene bærer håp i seg. Men de er fattige, så vi presenteres for fattigbarn i India sin alternative kultur og virkelighetsforståelse. Og de lever i en verden hvor missbruk av kvinner, jenter og fattige ofte forekommer. De tre bøkene er fortellerteknisk forankret på innsiden av den bengalske kulturen og åpner døra til deres verden og myter. Kanskje de prøver å vise oss at fattigdom ikke er det eneste grusomme som kan ramme mennesker. Før jeg presenterer de tre bøkene nevner jeg kort hennes forfatterskap fra India ellers.

Jeg mener at barn i Norge bør lese og høre om barn utenfor Europa og den rike del av verden i sin barndom og disse bøkene er et godt alternativ.        

 

                                            Med barn i India.

       Ei vandring med tre av Wera Sæther sine barnebøker fra India.

 

Som barn kom India tidlig inn i mitt liv gjennom Aimee Sommerfelt sin fantastiske bok om Lalu og Maja som går på sine føtter gjennom store deler av India til Agra hvor det er et sykehus hvor Maja sine øyne kan reddes. Som barn opplevde jeg at ”Veien til Agra” grep meg og viste meg veg ut i verden. Her kunne jeg i lille Norge langt mot nord i Vest Europa møte barn og samfunnsforhold i India. Her var det sosiale problemer vi som barn på 60-tallet ikke kjente til og som viste oss hvor urettferdig verden var. Aimee Sommerfelt skrev ei barnebok til fra India, ” Den hvite bungaloven”.

 

Utover Aimee Sommerfelt sine to barnebøker kjenner jeg ikke til noen barnebøker av noen norske forfattere før vi kommer til Wera Sæther sine. Hun har skrevet ikke mindre enn fem stykker, og tre av de vil jeg nå ta for meg her, nemlig ”Saras reise ” fra 2001, ”Umas øyne” fra 2004 og ”MammaRitaHuset” fra 2006. De to andre barnebøkene fra India er ”Kan kamelen synge ” fra 1994 og ”Gudinnen med det skinnende sverdet” 1995.

 Wera Sæther begynte sitt forfatterskap om India med boka ”Hvit sol” fra 1983

Seinere har hun via bøkene ”Adresse i vinden” fra 1999, ”Inn i India” fra 2002 og ”Bengalske sanger ” fra 2005 gått forskjellige veier inn i India. I 2009 kom hun med boka ” Rett øst”, for så i 2012 å gi ut boka ” Ukjent Fugl ”. I disse bøkene har hun på forskjellig måte tatt leseren med til India og med den siste boka Bangladesh. Disse bøkene og de mange lesebrevene som er å finne på hennes hjemmeside , skulle dokumentere en kjærlighet til verdensdelen India og menneskene der som er stor og vedvarende. Hun besøkte India første gang i 1976, så hun har vært på si reise til India i 37 år siden.

Da jeg velger å skrive om de tre barnebøkene hennes så er det fordi jeg mener at de kan gi norske barn og voksne en forståelse for indiske forhold og mennesker  som det er viktig at de får. En annen årsak er at vi møter delvis de samme menneskene i de tre bøkene. Så gjennom tre bøker bringes vi stadig dypere inn i det indiske samfunnet samtidig som vi går noen skritt sammen med noen barn og voksne vi blir stadig bedre kjent med.

 

Wera Sæther sine bøker drar oss stadig dypere inn i India sine byer, landsbyer og landskaper, skikker, riter og sosiale liv. Her er ikke bare kunnskap og erfaring, her er det mange observasjoner gjort over tid sammen med mennesker som lever i India som hun gir videre til oss. For et menneske med sine røtter i Europa vil det alltid dreie seg om ei reise inn i India. Og i og med at bøkene skrives for norske barn vil det både mentalt og bokstavelig dreie seg om stadige reiser til og fra India. Dette vil

jeg nå prøve å vise gjennom  å trekke ut viktige trekk fra de  tre bøkene, og jeg følger dem i kronologisk  rekkefølge. Samtidig er det klart at norske barn sin virkelighet er svært forskjellig fra den virkelighet indiske barn opplever og dette er så langt jeg ser disse bøkenes viktigste bidrag, de øker norske barn sin forståelse av verden utenfor  Norge. Samtidig som dette gjør bøkene noen ganger vanskelige å forstå fordi vi mangler erfaringer fra India.

 

                                             SARAS REISE

                                  Jernbanestasjonen

Sara skal reise til sin dai-ma, dai-ma bærer i seg funksjonene til en tjenestekvinne, jordmor, gudmor, og Sara skal reise alene med toget gjennom India fra Calcutta til Benares. Benares er gudenes hjemplass og hinduenes helligste by og dai-ma i Benares er kanskje det gudgitte reisemålet for Sara. Reisa går til dai-ma og derfra. Sara bor med sin far Calcutta, hennes mor er død, men Sara er pålagt av moren før hun døde å reise til dai-ma i Benares når hun er 11 år. Faren er fotograf og vi møter stadig nye bilder fra India i bokas mange beskrivelser. Saras Reise er en Reise gjennom India sitt daglige liv en hvilken som helst dag og natt på toget fra Calcutta til Benares. Samtidig er tiden, reisa og menneskene hellige møter på vegen til dai-ma for Sara og hennes liv videre og til den hellige byen Benares.  Her møter Sara en sanger som hun gir noen rupi og som synger en glad sang om toget som går fra Callcutta til Benares.

Og på toget vil han gå fra vogn til vogn å synge.

Sangeren ser på Sara så hun blir besatt og rar innvendig, Noe kan smelte når som helst. Han visker til Sara at han har en datter Durga og snart kan Durga synge også.

 Sara er indier og samtidig en bærer av en europeisk arv over hjertet hennes henger det en silkepose i en snor rundt halsen ekstrahjertet, i der er et bilde hun hadde fått av moren, en liten dukke moren, mammaRita, hadde lekt med og hesten Agni som var Saras kjæreste leke.

Mora er den alltid tilstedeværende, fraværende i boka. Fra henne har hun også på rommet sitt Maria og Jesusbarnet som knytter henne til Europa og trolig Den katolske kirka også elefantguden Galesha har hun på hylla over senga si.

 

                                                   På Toget

Vi møter ganske alminnelige i  indiere på reise samtidig blir de hver for seg  mer enn mennesker, de blir forskjellige typer mennesker, med forskjellige egenskaper. Den kolossale moren som krever så mye plass at hun ikke ser sin sønn. Moren som er så fylt av sine forpliktelser at hun glemmer at først og fremst er hun en annen på reise sammen med de som nå er kommet i kupe med henne. 

Den Lille Gutten som kaller Sara didi, storesøster. Han frykter for mørket, natta, Bihar og bandittene der. 

Mannen med de myke øynene, som kan se det som er og som kjenner Sara sine følelser og på underlig måte vet hva en reise er for noe, et sted hvor noen knuser og noen blir knust, kanskje spesielt i Bihar. Bihar provinsen hvor Siddharta Gautama, Buddha ventet på lyset og ble fylt av det nye lyset sin fred. ”Saras reise” presenterer oss for Indias forskjellige mennesker, hijraene som er tigger sangere de gis og profetiske evner, de kan og være prostituerte men regnes ofte blant indiere som et tredje kjønn verken kvinne eller mann, ved siden av sang kan hijraene ved religiøse festivaler danse, det kommer hardere tider enn disse sier hijraene, både for de som reiser og de som er i Himalayas skråninger og sitter der profeterer hijraene som har kommet på toget Sara reiser med. Sara røper noe hun ikke skulle og forlater kupeen.

Der ute på gangen møter hun Så Uma, hun som er øynene for sin blinde syngende tigger mamma og den blinde mammaen synger for de i kupeen sanger om Ganges floden og så å si før ordene fra blinde sangeren har nådd Saras ører har Sara og Uma nådd inn til hverandres hjerter. Og Sara gir Uma sin leketøyshest Agni. Sara ser den fattige Uma sine istykkerrevne klær. Sara ser at Uma har hull til øredobber og ved venstre nesebor. Sara gir så Uma en av sine øredobber og på kort tid sys så Sara og Uma sine liv i sammen.  Som søsken bærer så Uma og Sara hver sin øredobbe videre. Før Uma må gå videre med sin blinde syngende mor og her ender Sara og Uma sitt første møte ved at Sara gir  Uma sin adresse. Den Kolosale kjenner ikke sin dai–ma for henne er en dai-ma et tegn på den fattige indier sin verden, hvor man føder hjemme i si jordhytte hun er europeisert og har ikke røtter tilbake til den som hjalp henne inn i livet. Dai-ma kan hjelpe et menneske og se det hele ut fra utgangspunktet.

 

                                                   Hos dai-ma

Sara springer ut av toget ut av sete 51 og vogn 211 som et barn springer ut av sin mors kjød, hun behøver ikke å lete etter dai-ma for dai ma er den første som er der når et barn fødes og mannen med de myke øynene løper foran Sara ut av toget og bærer hennes bagasje. Det er dai-ma med de samme gamle rynkene. Dai-ma har gammelt løvtynt hår. Dai-ma har hvit sari og ingen smykker for enker er uten smykker.

 

Dai-ma var et møte med hennes opphav, et opphav som både vugget å strøk henne nå da hun hadde nådd Benares. Dai-ma sin mor og mormor hadde og vært dai-maer, nå bodde hun i et hus rett ved tempelet. Dai-ma, vet du virkelig alt spør Sara, noen kan massere andre kan skrive svarer dai-ma den som maserer skriver i kroppen sier hun, hun som maserer skriver ikke om seg selv, hun leter bare fram det som finnes i kroppen. Og dai-ma  masserte og masserte ordene gikk i stå og det var bedre å hvile fra dem. Dai-ma forteller Sara de historiene som fører henne inn mellom Indias mennesker tanker og Guder. Dai-ma er ekstra mamma for Saras mamma og for Sara , Ganga Ma  er en gudinne og elv og er datter til Himalaya. Ganga Ma flyter akkurat nå ned mot føttene og hjertet til Sarabarnet.  For Sara åpner Ganga Ma den var ikke voldsom den var bred og stille. I måneden Asvina som er september eller oktober da henger de opp oljelamper til minne om de døde.

Sara stod ved Ganga Ma med ei krukke tett inntil seg , krukka var rødbrun som krusene på toget Sara hadde tatt til Benares , Krukka er som et bilde på et menneske, det finnes mange former for kjærlighet og ingen kjenner alle formene, ikke engang dai-ma. Dai-ma fortalte at inne krukken var det et brev til Sara fra moren og eneste måte å nå til brevet på var å knuse krukken . Brevet hadde ventet i nesten 700 dager på å bli lest. Skal et kjærlighetsbrev fra ei mor nå sitt barn så må krukken knuses. I India er det  viktig å knuse ei krukke når krukken er knust flyr fuglen ut. Den tar vingene i bruk og reiser, når du har knust krukken og lest brevet er du eldre enn før. Og Sara får i sitt brev høre om halvbroren Pradip. Saras kunnskap nå er blå, den blir til en blå snor som nå er laget av minner og kjærlighet

 

                                               Det andre barnet.

 

Sara får høre om broren Pradip, Pradip er mora sin sønn med en annen man, Pradip bor hos dai-ma sin datter og som det står i brevet kaller han henne mor.

Hva vil Sara?  Hvor vil Sara? Hvor skal brevet være. Sara som har møtt Uma og moren og , hun har møtt Babu og Pradip, ”Saras reise” fører oss inn i livet til indierne , til deres Hellige by Benares og til Ganga Ma. Her i møtet med sin dai-ma fødes Sara ut av barnet i seg den sorte snoren og den nye krukken kan forlates. Alle indiere har som det andre barnet, Pradip sier Ganga Ma som mor. Saras Reise” er kanskje ei barnebok men det er og ei reise inn i bengalernes India og deres kultur og liv.

 

                                   UMAS ØYNE

                                   Uma forteller

Uma er sin mors øyne, i en virkelighet som er svært forskjellig fra hva vi opplever i Norge går Umas blinde mor rundt på toget hvor hun lever av å synge sanger etter menneskers ønsker. En rupi eller enda en fem rupi seddel noen ganger. Umas mamma har alle sangene inne i seg.

Vi møter den fattige landsby jenta med stråmatta i jordhytta. Her på landsbygda i India er det Banyan treet, Buddha satt under et Banyan tre da han ble opplyst, Ildfluene og naboens ku Maya var Umas verden, og toget moren som må holdes med ene hånda og Den andre hånda som strekkes fram som en kopp. Umas verden starter med bestemorens ord som forsvant da hun døde og som hele tiden sitter fast i hodet hennes fra da av.

 
                                          Eventyret

 Eventyret startet når Uma møtte Sara, hun var jenta med den lyse huden og det lyse håret. Og før Uma og Sara hadde gått videre hadde de delt sine saker som to som eier en verden i sammen gjør. På noen sekunder deler to barn alt fra adresser til øredobber. Bestevenninnesøsteren var en del av Saras liv en del av Saras vandring i Benares og Calcutta. Noen må synge på toget Sara, hvorfor det fordi de behøver pengene men og fordi de vil gi bort det beste de har inne i seg .

Sara funderte når hun reiste tilbake igjen på hvordan hun skulle gjenfinne den blinde sangeren og hennes datter og Sara visste hvilken stasjon de hadde kommet på toget på. Den blinde mammaen kunne få mammaRita sine sarier og

Sara kunne tilby Uma bokstavene og Uma kunne være med å gå til Mammarita si grav. Uma hadde ny skatter med lekehesten adresselappen til Sara og øredobben, den hengte hun i skjul bak gudinnebildet og Uma tenkte på Saradidi.

Plutselig spør Umas mamma etter adresselappen og hun sier de skal gjøre noe med det etterpå, mens  Uma forteller at Sara sin far vet alt om øyne. Hvorpå mammaen svarer at det gjelder nok ikke fattige folk sine øyne .

 

Skolelæreren i landsbyen leste adresselappen og hjalp dem å skrive et brev hvor

Uma skrev sin adresse til Saradidi og pappa Sebastian. Uma og moren lever sitt liv i den fattige indiske landsbyen og som sanger på toget ei lang stund  til før et svar finner veg til Uma skolelæreren og landsbyen. Her lever mennesker sitt liv renser bønner for stein Rama Pal som skal bli pottemaker som faren bestefaren oldefaren og morfaren lager sine krukker. Skolelæreren gir brevet til Uma gjennom å lese det mange ganger for henne så hun ikke bare eier brevet men kjenner det. Veien fra landsby India til by India Calcutta er lang og Wera Sæther lar oss ane vegen brevet må gå for å nå Uma, tiggerens India. Jeg tror man må lytte å se de fattiges landsbyer mange ganger før man lærer å kjenne deres bevegelser, ord og tanker. Denne tida Har Wera Sæther gitt seg tid til og jeg tror hun ved det vil vise oss hva de tenker og tror. Boka fører oss langt inn i India og vi er ikke vant til å bruke lang tid i vår datamaskin verden på å tilbakelegge stekninger, men enkelte veger til enkelte deler av verden kan bare nås med tiden som veg og enda er det ikke sikkert vi når dit. ”Umas Øyne” er en helt annen bok enn  ”Saras Reise” den viser oss et annet India enn den første boka, her møter vi de fattige sitt India, analfabetenes India og deres kunnskaper og ord, tror jeg . Men jeg har jo aldri vært der så det kan jeg ikke vite sikkert. Samtidig er bøkene tvillingbøker og Uma og Sara har gjort seg til hverandres tvillinger. Mens vi i ”Saras reise ” møter Sara si døde mor i mange av kapitlene er Umas døde mormor den alltid tilstedeværende i ” Umas øyne”. I boka klarer man ikke som man heller ikke gjør i livet å forlate den skygge som gir livet dets retning.

                 Uma, Sara, Umas mor og Pappa Sebastian
Spørsmålet videre  gjennom boka er når vil de fire møtes, to barn i forskjellig verden og to voksne i forskjellige verdener. India er en verdensdel med mer enn 1 milliard mennesker mange forskjellige språk og kulturer, vil de virkelig kunne møtes. Uma og moras reise til Calcutta er ei reise inn i en annen verden. I ”Umas øyne” viskes dødens skille ut mammaRita og Uma sin mormor er der nesten like virkelig som de levende. Vi sitter etter hvert med ei fortelling om en rekke mennesker i ”Umas øyne” mer og mer blir dette ei fortelling om menneskene i bøkene, de lever i India men ellers opplever jeg at budskapet er at tvert igjennom den indiske virkeligheten er de mennesker som oss samtidig som de er indiere og vi er Europeere.

 

                                         MammaRita si grav

 

For Sara er en av de vegene hun og Uma skal legge tilbake vegen til mammaRita si grav. Fornektelsen hos pappa Sebastian er stor så han nekter å gå til grava som Sara lengter etter å besøke. Pappa Sebastian ville ha ei grav mammaRita ville brennes og at asken skulle strøs på vannet. MammaRita identifiserte seg med India når hun døde ville hun dø som en indier, slik at hun ble brent og hennes aske strødd på Ganges floden og forenett med den floden som er Indias guddom og mor. Ved grava er det nå tilgivelse og løfter som gis. Plutselig kan Sara danse le og glede seg ved grava og pappaen hennes kan og nå først på hennes grav løfte blikket, leke, og gå videre.

 

Når Uma og moren reiser tilbake til landsbyen så har enda de voksne mye å si hverandre men de lengter etter å si det og Umas mamma synger sanger mens Calcutta blir mindre enn noe øye kan se..

 

 

 

                                       MAMMARITAHUSET

                                          Bokstaver, ord og brev

India er et annet sted og bengali har 51 lyder i alfabetet og Uma som er født med sangen og har fulgt den som en skygge nynner nå bokstavene og lydene, mormor som kunne alt og var synsk hadde ikke syn for bokstavene, hun som kjente alle eventyrene døde fra livet med Uma, mora og tanta. Men lydene, ordene, bokstavene og fortellingene var det som brakte Umas mormor videre til Sara, pappa Sebastian osv. I omtalen av den siste boka vil jeg gå en annen veg enn den mer kronologiske vi møter i de to første bøkene. Brevet sprenger seg veg og åpner nye innsikter for  det skriftløse samfunnet som er Umas verden.

Sara skriver brev, Sebastian skriver brev og etter hvert skriver Uma og brev , bokstavene er erobret, ordenene blir erobret og setningene blir erobret.

Videre spiller brevene de skriver til Pradip og Baba sitt brev til pappaSebastian en stor rolle i tredje boka.

 
                                                   Maya

Maya er herr Ghosh si ku, for Uma er Maya den kua hun elsker. Den er gammel og Uma prøver å jage vekk fluene fra Maya. Uma legger hodet sitt inn til Maya og ser inn i øynene til Maya. Herr Ghosh har sagt det finnes andre kuer enn Maya, han har syv til, men ikke for Uma så lenge Maya lever. Jeg tror man må reise til landsbyene i India og være der en tid for å kunne gå inn i indiernes liv. Slik vi kan via Wera Sæther sine bøker skal vi forstå hvorfor Kua er et hellig dyr i India. Kua gir mjølk og gjødsel som man trenger i det samfunnet og en av hinduene sine mest elskede guder rir på ei ku.

 

 

                                                       Toget

Togene i India er gamle de syr hele verdensdelen sammen , de glir mellom små landsbyer og millionbyer  som Kolkata (Calcutta) har 16 millioner innbyggere, Mumbay ( Bombay) har 20 millioner Dehli 18 millioner, Benares har 4 millioner. Som endeløse meitemarker glir de gjennom landskapet  ubestemmelige i alder og rustrøde  binder togene fattige og rike sammen moderne teknologi og eldgamle hellige byer. Toget er et hjem for mennesker som Uma og moren. De må synge der skal de overleve noen få mynter her og der på toget, aldri mye penger men kanskje nok til dagen.

Men de er flere som synger på toget og i tredje boka møter de Baba en gammel togsanger. Baba betyr pappa og Baba er ingens pappa og som en gammel man alles pappa. Denne sangeren drar Uma til seg og først etter ei tid får moren Uma til å gå videre. Da har hun spurt ham om de har noen felles kjente og Baba svarer ja for de kjenner jo samme vind samme måne og samme gress. Men hun tenker på en sang mammaRita sang og spør om han kjenner noen i Calcutta.

Toget er rustrøtt og vegen til og fra mennesker, til slutt bringer toget dai-ma og pappa Sebastian til Uma sin landsby.

 

                                                    Huset

Uma sin onkel bygger hus han kjenner alle fattige hus sine hemmeligheter i India, hvilket hus kan stå uten murstein og hvem har råd til mursteinene. Leire og tre og jord og kjærlighet kan romme små menneskers liv.

 

                                                Fotografiene

Sara har et fotografi av si mor og et annet barn en gutt, kanskje er dette fotografiet startpunktet i de tre bøkene si historie. Men det finnes andre bilder et av Uma sin mamma hvor hun kjenner på bokstavene i MammaRita sitt navn når hun knelte ned ved steinen  ved grava hennes. 

Men Baba har og et fotografi som og viser mammaRita.  Det er tydelig at Mammarita har vært hos Baba og skrevet ned sangene hans.

Her i disse bildene finner vi noen av de tre bøkenes hemmeligheter.

 

                                                  Sangene

Sangene spiller en avgjørende rolle i disse tre bøkene,  Vi møter sangene i Uma sin mamma sin sang  på toget i første bok, vi møter hijraene som synger. Baba synger han er en baul sanger også og mammaRita skriver ned hans sanger fordi sangene vet det hun ikke vet selv og husker det hun ikke husker selv. Så reiser hun til Calcutta for å synge dem for Pappa Sebastian og Sara. Et dikt av Lalon Fakir ( kjent indisk filosof og forfatter på 1800 tallet), en Baul sang ( gammel indisk sang tradisjon knyttet til en egen sekt - kaste) som Baba  den fattige sangeren i Sripukur sang for Mammarita.  MammaRita ville helst være indier født i Landsbyen hvor hun kunne ha sunget landsbyens sanger.

 


Før skriften levde sangen og Uma sin mor fortalte historiene gjennom sangene. Den blinde tigger sangersken formidler sin kultur via sangen slik tiggersangere i India gjør.

Sangene vever de tre bøkene sammen Baba lærte MammaRita sangene og han lærte dem til sin datter Gayatri som han insisterer må være med skal han følge med til Uma sin landsby. Rabindranath Tagore indias nobelprisvinner i litteratur brakte videre Baul poesien til verdenslitteraturen.

                                               MammaRitaHuset

Å bygge et hus for alle er målet for Sara, Uma og de andre et hus hvor alle de mammaRita elsket kunne være sammen. Et sted hvor de som ikke hørte i sammen hører sammen. Her er Pradip, Sara og pappa Sebastian, her Uma, Uma sin mamma og Baba , men huset rommer også Uma sin landsby, her er Skolelæreren, Krishna og Rama Pal, ja enda  flere kan rommes i mammaRitaHuset. Her synger Uma si mor  mens hun takker Uma for at hun nå har funnet hjem til sangen, og blindheten og menneskene sine. Men i MammaRita huset er det og rom for Gayatri som synger og Pradip som spiller tromme.

Her er det rom for menneskene og sangene. Kanskje er det eneste stedet Mammarita lever er i de solide mursteinene  i huset sitt mens Pradip spør Baba, vil du synge for meg ? slik MammaRita ba han om.  Og jeg tror han sang dem for Pradip nettopp denne sangen som Mammarita hadde gjemt under hjertet og hadde lært av Baba.

MammaRitahuset er det huset hvor kjærlighet møtes og får lov til å peke i flere retninger sant og nakent, mot flere mennesker samtidig.

 

                               INDIA EI BOKREISE

Wera Sæther sine bøker bringer oss lengre inn i India enn noen andre bøker jeg kjenner  de krever sakte fart  i lesningen både handling og mennesker og fortelinger er kinesiske esker inn i det indiske samfunnet. Blikket i bøkene snus alle veger mot det som er, og det som har vært, og det som skal komme. Målet er å sy i sammen en i stykker revet verden, frelse den kanskje, skape helhet.

Norge er et lite land i nord vest i Europa med ca 4,5 millioner mennesker Bengalerne utgjør 380 millioner mennesker, ca 230 millioner av dem snakker bengali. Svært mange er ut fra vår måte å tenke på fattige men kanskje er de rike enda og Wera Sæther sine bøker kan vise oss det. Bøkene hennes for barn/ungdom/voksne fra India er ikke så lette å lese, men gjør en seg umaken å trenger inn i og leser disse bøkene så vil de som har lest vite mer om India, og om mange indieres liv og deres tanker enn de fleste andre. Her møter vi en sang fra India, ei myte ført inn i vår tid og gjort bofast her. Det er en sang som synges på nytt i disse tre bøkene og gis en ny en annen slutt. Her møter vi kvinner i fattigdom som allikevel er rike. De har en forståelse for hverandre som det krever både respekt og kjærlighet, for å eie.

 

I første boka fortelles det om Sara som vil kaste en blomst på Ganga ma i Benares. Jeg tror nå etter å ha lest bøkene at noe viktig i det å forstå verden for meg og egentlig alle andre er å reisa til Benares for å kasta en blomst på Ganges floden, indiernes hellige elv. Mens jeg stille leser et av Lalon Fakir sitt dikt, eller noen andre dikt som forteller oss hvem vi kan være og hvem indierne kan være.

 

For hvem som har lest disse bøkene kjenner sitt hjertes adresse etterpå.

Jeg håper andre og vil ta seg tid til å lese disse bøkene fra India, det må være viktig for barn, unge og voksne i Norge å få god kunnskap om menneskene i verdensdelen India. Lære deres liv og virkelighet å kjenne og å gå inn i noen av deres dikt og myter, slik vi gjør det i disse tre bøkene og gjennom det forstå deres tanker.

 

                                                 Etterord

Den 12 september 2009  gir Wera Sæther ut boka” Rett øst”, her kan vi i korte tekster og fotografier møte Calcutta og det bengalske India. Her ser vi den blinde sangeren og hennes datter akkurat som vi møter i Uma og moren i de tre barnebøkene, her er Baul sangeren med sitt instrumen,t som vi og møter som Baba, i bøkene hennes. Her er ei jente i et togvindu og for meg blir spørsmålet om det er Sara som er på veg til Benares og her er mange, mange flere bilder og tekster som bringer Calcutta og menneskene der nær meg. Bilder og kunst og bøker har mange adresser, en ny adresse er Calcutta og India bildene i boka viser oss til fulle hvilken skjønnhet både barn unge og eldre i India er bærere av. De poetiske tekstene gir os øyeblikk som blir evigheter.

Baul sangeren med sitt instrument lokker meg til India !

 

                                                 Kom nærmere

                                           Jeg savner deg, synger han    

                                           kom

 

Boka fra 2012 ”Fremmed fugl” er på sitt vis ei videre vandring inn i baul sangen i dag. Inn blant syngende jenter, inn blant baul sangere i vår tid. Her fortelles ei historie om nye opplevelser og oppdagelser blant syngende bengalske jenter i Bangladesh. På et vis blir historien om Sara og Uma og de andre kledd i Kjøtt og blod her på øyene i elva Brahmaputra i Bangladesh. Dette gjør det nødvendig å føye enda noen ord  til Wera Sæther si reise til baul sangenes India, som nå og blir ei reise inn blant nær 160 millioner bengalere i Bangladesh.

 

”Ukjent fugl” er ei bok om ordene som blir til på ei reise som aldri slutter mellom Wera Sæther sin barndom på Slemmestad i Norge og sangene på øyene på i Brahmaputra i Bangladesh. Vi møter nålevende sangere og musikere på øyene i Brahmaputra, bengalske baul sangere som nå bærer folkesangene til oss i dag. Via Wera si bok kan vi lære å kjenne denne ukjente fuglen. Boka er med sine bilder og sine reiser mellom Bangladesh og Norge ei bok som viser oss forskjellen mellom to svært forskjellige verdener. 

Blomsterbladøya og Menneskedreper øya er to av de øyer vi møter her i " Ukjent fugl" og kvinnene som lever og synger der, får fortalt si historie i denne boka. De viser oss at det finnes en levende kultur der veiene har sluttet i Bangladesh. Boka er ei viderefortelling om baul sangen slik vi kan møte den i dag.  Den er og ei anna historie fortalt om høyst levende mennesker  i dag. Derfor avlsutter den  bøkene om Sara og Uma og forteller egentlig ei annen  historie og åpner dørene til en ny fortelling, ei fortelling fra virkeligheten til sårbare mennesker i Bangladesh. Wera Sæther har alltid vist meg veier jeg ikke har gått, men gjennom at hun har gått dem og fortalt historia underveis så har hun lært meg mye.

  
John Rustad

Sokneprest i Vågå

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar